Etter 4-5 timer i bilen var vi framme i Cafayate (1683 moh) med sine 11 000 innbyggere. Siste del av veien var asfaltert, så her gikk det an å kjøre raskere. Byen er omringet av vinmarker og fjell. Cafayate var opprinnelig bosatt av Diaguita-Calchaquí-stammen, og de innfødte kom under inkastyret ikke så lenge før spanjolene til slutt kriget til seg makta. Det er uenighet om betydninga til byens navn, men det kommer fra et ord på Quechua, den største språkfamilien blant innfødte i områdene rundt Andesfjellene, som kan ha betydd "Boks med vann", "Store høvding" , "Sorgenes graver" m.fl. Språket er fortsatt offisielt språk i Peru og Bolivia sammen med spansk. (les mer her; http://en.wikipedia.org/wiki/Quechua )
Inglesia Catedral fra 1895 og barnefigurer på veien
Deretter kjørte vi 5 km sørover til Río Colorado. Her kan man gå halvannen time oppover langs elva og komme til en fin foss som man kan bade i. En mann stoppet oss da vi skulle parkere og lurte på om vi ville ha guide. Egentlig hadde vi lyst til å si nei, men etter å ha gått turen, var vi glade for å ha sagt ja! Selv om det sikkert hadde gått an å gått selv, tror jeg vi hadde slitt med å finne den stien som var enklest. Den veien vi gikk sammen med røyskattguiden vår, som smatt oppover steiner og sider i ei forrykende fart og lett som ei fjær på foten, var litt mer krevende enn en "spasertur" langs elva som Lonely Planet-boka framstiller det som. Guiden dro oss over kløfter der vi måtte hoppe, og fant stien gjennom høyt siv. Siste innspurt til fossen bestod av klyving opp en liten skrent. Denne hadde gode tak til hendene, så den var kurant. Jeg syntes et par steiner vi måtte hoppe/gå på tidligere var litt eklere, fordi de var så polerte.
Indianerland!
Bæææ!
På vei oppover
Klyving siste biten
Den flinke guiden vår
Fossen med et fall på ti meter var fin og veldig kald å bade i (dvs. vi badet ikke i selve fossen men i en liten kulp litt unna selve fossefallet). Etter å ha varmet oss litt i sola, var det på tide å komme seg ned igjen før det ble mørkt og pumaene kom fram fra skogen. Er glad vi ikke møtte på en puma på turen, selv om det hadde vært stilig å se en fra bilen for eksempel. Vi gikk den enkleste stien ned igjen, og gikk heldigvis raskt fra ei gruppe skrålende og "kaukende" amerikanere. Flott natur og godt å få beveget seg litt! Vi fikk forresten og smake på noen små orange bær fra trærne som smakte søtt og godt.
Brr! Så kaldt å bade at jeg ble seende ut som en forvrengt kanin
da jeg skulle prøve et par svømmetak til ære for fotografen ...
Thijs var litt barskere og stupte ned i kulpen
Fossen
Kaktus
Fotballbane v. Río Colorado
Lite hus til høyre - kanskje var det her guiden vår bodde?
Vinsmaking er en ting man bør prøve i Cafayate eller omeng, som er Argentinas 2. senter for vinproduksjon, men vi hadde dessverre ikke tid. Turen måtte fortsette nordover før det ble mørkt. Vi skulle kjøre Ruta 68 helt til Salta (183km), men aller først ventet imponerende Quebrada de Cafayate som lå på veien.
Vinmarker (dårlig bilde tatt i fart fra bilen)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar