Road trip del 1: Salta, La Poma, Cachi og veien mot Cafayate
Etter en dag i Cordoba, tok AK og jeg bussen ti timer nordover, som tidligere nevnt, og endte opp i Salta på morgenen tirsdag 23.mars. Planen for hva vi skulle gjøre de neste dagene var noe diffus, men vi tenkte å ha en dag eller to i Salta, samt å komme oss ut på en utflukt sørover mot Cafayate og en nordover mot Humahuaca i Jujuyprovinsen.
Salta og Jujuy er de to nordligste provinsene i Argentina, og grenser mot Chile og Bolivia. Våknet på bussen en times tid før vi ankom Salta, og kunne konstantere at jeg likte det jeg så. Utenfor bussvinduet var ikke landskapet lenger flatt og kjedelig. Det var grønn natur med skogkledte åser og åkre / plantasjer (vet ikke helt hva de dyrker, men synes å ha lest noe om kaffe, sukker og tobakk ihvertfall). En kunne og se bønder som allerede hadde startet arbeidsdagen med eslene sine, og noen store kaktuser spredt rundt omkring.
I nitida stoppet bussen på byens bussholdeplass. På veien til turistinformasjonen fikk vi følge med en nederlandsk gutt (på vår alder) med navnet Thijs. Etter å ha tuslet rundt i sentrum og lett etter billige hostel, avslørte Thijs at han egentlig hadde lyst å få med seg folk ut på en biltur i området. På et ark han hadde i lomma, var et kart tegnet av noen backpackere han hadde møtt et annet sted i Argentina, med kjøreruta de hadde kjørt. Vi hadde aldri tenkt på å leie bil, men tanken fristet virkelig.
Tre timer senere hadde vi spist noen veldig gode rundstykker med pålegg fra en rundstykkekafe rett ovenfor bilutleieplassen og satt i bilen. Klar for nye eventyr!
Vi hadde vært litt i tvil ifht om vi skulle ta sjansen på å leie en bil da de ville ha ei forsikring på 4000 pesos (= ca 6000 NOK), som de kunne ta om noe skjedde. Men etter å ha betalt 30 pesos mer per dag i leie (= 230 pesos per dag for bilen), godtok de ei "forsikring" på kun 1500 pesos - dvs. at vi i verste fall måtte ut med 500 pesos hver om noe skjedde med bilen. Både bilutleieplassen og de gode rundstykkene lå i gata Alvardo - ca gatenr. 550.
En fin lama på bilutleiekontoret, mat fra bussturen, AK bak rattet og der vi leide bilen
Siden vi kun hadde tirsdag, onsdag, torsdag og fram til kl 12 på fredag, og ønsket å se ganske mye av området, var det lagt opp til mye bilkjøring. Dette viste seg likevel å være en fin måte å se området på - en får sett mye på kort tid, og kan stoppe akkurat når man vil (f.eks om det står en lama et sted som man vil ta bilde av). Man er veldig fri. Det var også kjekt å være tre sjåfører slik at vi kunne bytte på kjøringa.
Reisefølget og den lille bilen vår
Turen begynte med å følge Ruta 9 sørover fra Salta til El Carill. Der tok vi av vestover, og fulgte Ruta 33 til vi kom til Payogasta. Om jeg ikke husker helt feil, tok veien en ny "form" fra El Carill. Herifra var det en temmelig svingete og hompete grusvei som slynget seg gjennom landskapet og oppover fjellene. Det gikk ikke fort, men naturen var nydelig!
Som dere ser på bildet under, var det av og til bruer over elver. Andre ganger lurte vi på om vi var på riktig vei, når vi måtte kjøre over små bekker som krysset veien.
Det var stort sett ganske øde, men som bildet under viser, fant vi noen folk nede ved en gård som vi kunne spørre om veien i et kryss. De har nemlig en merkelig tendens her til å kun sette opp skilt om hvilken landsby man passerer på den ene innkomstveien til landsbyen - slik at om man kom i "feil retning", måtte man kjøre gjennom hele landsbyen og snu seg og se skiltet som var i motsatt kjøreretning når man kjørte ut av den, for å vite hvor man var. Landsbyene / stedene vi passerte var små, og kan vel kanskje ikke kalles landsbyer en gang. Det var mer ett hus her, og et hus der = laangt unna. Husene var laget av sand/murstein så det ut som, og hadde samme farge som bakken rundt husene.
En liten sjekk av bilens underside etter en snarvei som ikke var en vei ;P
I følge Lonely Planet boka, er det mye bolivianske bønder som bor i disse områdene, eller mennesker som en gang har kommet fra Bolivia i håp om et bedre liv i Argentina, og som er blitt boende her som bønder. De er utseenedemessig "annerledes" enn de argentinerne vi ser mest av i Buenos Aires; de er mørkere og har mer firkantede ansikter - kanskje ikke så preget av spanske og italienske gener som mange av de lengre sør i landet? Stilen deres er fargerik og vakker, med store hatter over værbitte og kloke ansikter. Mange av de vi kjørte forbi oppe i fjellene ser ut til å leve på en relativt gammeldags måte etter vestlige standarder.
Det virker forresten som om spanjolene gjorde en "god jobb" når det gjaldt å bringe katolismen til landet. I stedet for varder på fjelltopper og hauger som vi er vant til i Norge, ser man her store, kvite kors. Rundt omkring i små huler eller på fjellhyller finnes og alter. Dette er kun synsing fra min side, for det kan jo selvsagt ha noe med de innfødtes gamle skikker å gjøre også. Inkaene ofret jo f.eks. på fjelltoppene fordi det var her de var nærmest Gud.
Her måtte vi stoppe og ta bilde av to lamaer
Etter å ha kjørt ei god stund, kom vi opp på et platå. Vi var nå på 3348 moh. Veien ble beinere og flatere ei stund, men bak slettene med kaktuser lå høye fjell. På et av dem så vi t.o.m. litt snø på toppen. Sola stekte gjennom bilvinduet fra den blå himmelen, og utsikten var fremdeles herlig! Det mest fascinerende er kanskje kontrastene landskapet byr på med den røde og brune sanda / steinene med noen kaktuser her og der mot knallgrønne områder. Man blir bare sittende å smile; Det er så fint!
Klokka nærmet seg halv seks da vi endelig så en litt større landsby som måtte være La Poma. Vi hadde nå kjørt 43 kilometer nordover på Ruta 40 fra Payogasta. La Poma lå idyllisk plassert på 3015 moh og var voktet av to vulkaner og andre fjell. Landsbyen framstod som et fredelig lite sted. Vi fikk spise pizza på en restaurant som egentlig var stengt. Pizzaen gikk ned på høykant. Nam! Mens vi ventet på maten, ble vi underholdt av husets seks år gamle datter - ei kjempesøt lita jente som gjerne ville vise oss eventyrboka si. AK fikk æren av å lese "De tre små griser" og "Den stygge andungen", til jentas store begeistring. Etterpå spiste hun pizza sammen med oss og fortalte om skole, venner og andre ting som opptar en liten seksåring.
Siden det ikke var så mange timer igjen med dagslys, måtte vi kjøre videre nesten med en gang. Eller "videre" var kanskje litt upresist; ferden gikk tilbake langs Ruta 40 mot Payogasta. Derifra tok vi av vestover mot Cachi, den største landsbyen i området, der vi skulle sove. Ikke så veldig langt fra La Poma ble vi stoppet av en mann som stod ved siden av ei stor veiarbeidsmaskin. Monsteret hadde streiket, og han fikk sitte på med oss til Cachi. Vi rakk akkurat fram før det ble helt mørkt.
Veiarbeideren som satt på og fra Cachi.
Skiltet sier; Jeg har ikke alt jeg elsker, men jeg elsker alt det jeg har.
Cachi med sine 5-6000 innbyggere var et trivelig sted, og hadde politibetjenter som patruljerte hele natten, så det var ikke noe problem å sette fra seg bilen ute (fint for bekymra turister med leiebil). Vi sov på et hostel som hadde vinranker i bakgården og ei avslappet holdning til gjestene sine; vi ble ikke registrert med navn, eller noe annet for den del, og da vi skulle gå neste morgen, ga vi bare pengene og nøkkelen til ei dame som stod og kostet i bakgården og lignet på. Hun puttet dem i lomma og kostet videre. Cachi lå på 2280 moh, og kvelds- og morgentemperaturen krevde bukse og ulltrøye. Fjellene rundt Cachi rager 5000 moh.
Tidlig neste morgen var vi igjen på plass i bilen, som nå var dekket av et lag av rød sand. Både Cachi og Molinas, et lite sted mellom Cachi og Cafayate, viste seg å ha bensinstasjon, slik at vi fikk fylt bensin. Det var min tur å kjøre sørover de 165 kilometrene fra Cachi til Cafayate på Ruta 40. Veien var fremdeles temmelig smal, svingete og hompete, men når man nesten har den for seg selv, er det helt greit. Med ei fart gjennomsnittsfart som fortsatt lå på ca 40 km/h, tok det imidlertid ei stund. Farta var derimot perfekt for å få tid til å suge til seg landskapet man sneglet seg gjennom, og den var og ganske passende når en lama fant det for godt å fungere som veisperre. Visste du forresten at lamaen har fortryllende pene øyevipper?
I like you!
Andre vesener vi så på veien var grønne papegøyer og en slags rev. Dessverre fikk jeg ikke tatt noe bra bilde av papegøyene - kunne ikke stoppe hele tiden... Men på bildet under kan man skimte dem så vidt.
Ruta 40 er den lengste nasjonale "ruta" i Argentina, og en av de lengste i verden. Den strekker seg gjennom hele landet fra sør til nord parallelt med Andesfjellene, og er over 5 000 km lang. Landskapet er vilt og vakkert. Ché Guevara kjørte nesten hele ruta på motorsykkel i 1952, og opplevde på veien fattigdom og dårlige forhold som bidro til å skape de revolusjonerende idéene hans. Reisa er udødeliggjort i boka "Motorsykkeldagøkene", som det og er kommet ut film om i senere tid.
Nå skal jeg ikke på noen måte trekke paralleller til vår tur fra denne, men vi kjørte altså en liten del av den nordlige biten av Ruta 40 disse dagene og fikk se mye interessant på veien!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar