Sykkeltur i vinland

Livet er til for å nytes! Ihvertfall når man har tatt 3 måneder fri fra det vanlige livet for å gjøre noe helt annet - noe man kan tenke tilbake på resten av livet når student- eller arbeidsdagen er fylt til randen med gjøremål og døgnet har for få timer.

I dag, bare to dager før hjemreise til ei særs intensiv eksamenstid, ble hele dagen brukt til nettopp å nyte livet. Omtrent en time fra hostellet med buss, kom vi til Mr. Hugo hvor vi ble tatt i mot med åpne armer og et kyss på kinnet. Deretter fikk vi utdelt hver vår sykkel, hjelm, vannflaske og kart. Været var litt overskyet, men temperaturen fin, og veiene flate og fine å sykle på.

Føttene går rundt og hendene er på styret, men øynene forsvinner stadig fra veien. Det er så vakkert der ute; Vinmarker flankert av trær i høstfarger som gir farge og liv med fjelltopper med snø på i bakgrunnen. Øynene glitrer og en er nødt til å smile. Det føles godt.

Vi syklet ikke så langt, men fikk med oss et vinmuseum (gratis), en sjokolade- og olivenfabrikk med smaksprøver av olivenolje og andre olivenprodukter, dulce de leche med ulike smakstilsetninger, likør og sjokolade (10 pesos) og to vingårder (25 og 15 pesos).

Den første vingården, Familia Di Tomaso, var fra en gang på 1800-tallet. Dette er ei lita familiebedrift som kun har utsalg på vingården. Det går også an å bestille vinen deres hjem, men om man bor utenfor Argentina, blir det fort dyrt... På denne vingården fikk vi se gamle produksjons og lagringstanker, og lærte at ung vin som hadde ligget veldig kort tid på eikefat var mindre god og sterkere på smak enn eldre vin som hadde ligget lengre på fatene. All murstein til lagringsrommene var importert fra Europa, og eika var importert fra Frankrike og USA. Eiketreet kunne brukes til tre produksjoner, så måtte tønnene skiftes ut pga at de sluttet å absorbere opp det de skulle. Malbec er den fineste vinen i Argentina, selv om det betyr "dårlig i munnen" på fransk. Klimaet i Argentina er visst bedre til å dyrke malbecdrua enn det i Frankrike. Malbecvin er fruktig og myk, mens Cabernet sauvignon er ei drue med mer krydderaktig smak. Vi fikk smake en ung og en gammel Malbecvin, en Cabernet Sauvignon og en dessertvinen. Tror den eldre Malbecvinen var den som falt best i smak hos de fleste.

Vingård nummer to var helt annerledes enn den første. Her fant vi moderne apparater i stål, og i stedet for en guidet runde, kunne man følge en "natursti" med poster der man las informasjonen selv. Også denne vingården hadde vunnet priser for Malbecvinen sin. Vi smakte Merlot, Malbec, Sauvignon, Syrah og en dyrere økologisk Malbecvin. Her skjønte vi at pris og smak faktisk kan ha en sammenheng, for den dyreste var den beste. Vi avsluttet besøket med nydelig myk og varm brownies. Så måtte vi sykle tilbake, levere syklene, ta bussen til Mendoza sentrum, hente tingene våre på hostellet og sette oss på bussen tilbake til Buenos Aires.

Her i Bs As spiste jeg i går min siste choripan med chimichurri (for denne gang?) på La Peña del Colorado sammen med AK, og i dag kl 1215 går flyet tilbake til London, også videre til Trondheim. Blir rart å dra, men sikkert og koselig å komme hjem. Håper jeg kommer tilbake til Sør-Amerika en gang! Det har vært fint å være her.

Rafting i Río Mendoza!

Dagen i går var dagen der ekstremsport skulle testes ut. Planen var en våt opplevelse som skulle inkludere redsel, et adrenalinkick og lettelse over å være ferdig og fortsatt i live. Siden vi tenkte at aktiviteten var litt skummel, var det og best å ikke informere mødrene om den på forhånd - det var nok at vi gruet oss selv.

Klokka 0830 satt vi klar i hostellets venterom. Den søte frokosten med croissant, nesquickfrokostblanding, saft og te rullet rundt i magen. Jeg så for meg eviglange ville stryk, båter som ble slengt hit og dit, hoppet og seilet framover i ei forrykende fart, hender som klamret seg til tau, en gummibåt som lå opp ned og den kalde følelsen av å bli dratt nedover elva livredd for å treffe en stor stein og kaotisk svømmende for å prøve å komme unna strømmen. I hodet mitt var altså rafting en ganske ekstrem ting.

Folkene i bilen som vi ble plukket opp i så stort sett turvante og forberedte ut, og jeg følte meg litt lite proff der jeg satt i dongeribukse og en vanlig genser. Hadde ikke nordmennene vært med på friluftsliv før? Eller er det bare slik det går når man pakker en minisekk for en ukestur og ikke er forberedt på det meste?

Nervøsiteten steg et par hakk da skjemaet om å være med på eget ansvar ble sendt ut. Selskapet tok inget ansvar for skader eller død. Det er ikke så ofte man eksplisitt skriver under på at det er "greit" at man kan dø.

Vi kjørte kanskje 40 minutter i den lille bussen. Fjellene utenfor vinduene var pene, og underholdning fikk vi gjennom et argentinsk par som tok bilder av sånn ca hvert eneste tre på veien (nesten som meg, bare enda noen hakk ivrigere) og likte å ha vinduet oppe selv om de så at alle andre hutret og frøs. De nesten sloss om kameraet og var egentlig litt søte.

Siden vi ikke hadde fått plass på raftinga før på ettermiddagen, ble vi plassert i nærheten av en vakker innsjø for å vente. Her satt vi i sola i timesvis og las artikler omringet av hunder. Avslappende. Da det nærmet seg avmarsj ble skepsisen igjen vekket til live. En annen person som og ventet og så ut til å jobbe på stedet drakk glass etter glass med øl, var heller blank på øynene og påsto at han skulle være guiden på raftinga. Kall meg gjerne übernorsk og prippen, men han ville jeg ihvertfall ikke sitte på med! Heldigvis viste det seg at han bare tullet.

Før start - litt skeptisk fortsatt?

Guidene kom noe senere og var hyggelige og ordentlige. "Vår mann" hadde et stort hår med dreads og hadde vært i Sjoa og raftet. Ingen tvil om at vi ville sitte på med ham. Han hadde t.o.m. en gummibåt med "støttehjul" - dvs. to par store årer som han kunne hjelpe til med om vi ikke greide å padle i riktig retning. Vi fikk og en kort instruksjon om hvilke ordrer vi kom til å få underveis og hva vi skulle gjøre om vi falt i vannet. Det var stort sett ikke så komplisert, bare framover, bakover, hold åra i ro, og alle ned i båten (dette var for "skumle" partier/ små dropp, der vi kunne risikere å falle uti om vi satt på kanten slik som man skal gjøre mens man padler).

Med pølseskinntrange neoprendrakter, redningsvest, hjelm og ei åre som vi fikk streng beskjed om å aldri slippe taket i, satt vi endelig i båtene - seks jenter og rastaguiden i den ene og et flertall gutter i den andre. Elva så ikke altfor ille ut, men det var fremdeles spennende. Så begynte endelig moroa! Det var ikke skummelt i det hele tatt, bare artig. Vi padlet, ventet, snurret, droppet, sto i båten, ble våte, flirte, frøs og smilte. Tror alle i båten var kjempefornøyde med opplegget. Det var kanskje bra at det ikke var i nærheten av å ligne det jeg hadde forestilt meg på forhånd.

SMIL

Hyl!

Etter kanskje en liten time var vi tilbake på land - glade og ganske våte og hutrende. De som satte seg frammerst var gjennomvåte etter den første vannspruten, og ble nok de kaldeste. Imponerende hvor bøyelig og føyelig båten er ifht vannet og "humpene" i elva.

Vann

7 x SMIL!

Anbefales! Men for de som søker adrenalinkick var nok akkurat denne turen en god del hakk for rolig og trygg. Det kunne vært gøy med litt mer fart, men jeg er likevel godt fornøyd med at det ikke var så actionfylt at vi landet i vannet - det ville vært iskaldt.

Alle bildene er tatt av den ene jenta i Ser_O Outdoors som vi raftet igjennom. 150 pesos kostet herligheten som inkluderte transport til og fra samt lån av klær. Det er ca 225 NOK. Aner ikke hva prisene ligger på hos andre selskaper, for vi bestilte bare gjennom hostellet vårt.

24.april - Mendoza

Natta ble tilbrakt på en kald buss over grensa fra Chile til Mendoza i Argentina (8 timer og 90 pesos som er ca 140kr). Mendoza ble grunnlagt av spanjolen Pedro del Castillo 2.mars i 1561. i Sør-Amerika, og er nå den viktigste vinregionen i Sør-Amerika. Regionen produserer bl.a. Cabernet Sauvignon, Malbec, Barbera og Sauvignon Blanc. For de som foretrekker en kanskje sunnere og mer barnevennlig variant, eksporteres også friske druer herifra. Oljeproduksjon er en annen viktig inntektskilde for Mendozaprovinsen.

Plame og høstløv

Bortsett fra vin og olje kan området rundt Mendoza by på en rekke friluftslivsopplevelser. Det er et bra startpunkt for de som ønsker å bestige Aconcagua, som med sine 6962 moh er det høyeste fjellet i verden utenfor Asia. For de litt mindre ambisiøse kan rafting, fjellklatring, gåing i fjellet, off-road sykling, hesteridning, grotteturer og kajakkpadling være gode alternativer.

Er byferie og avslapping tingen, kan man besøke den store parken Parque General San Martin, som har en zoo, innsjø, tennisbane, en liten "fjelltopp" / haug som gir utsikt over byen m.m., eller en av byens mange plazaer. Plaza España er vakker med fargerik og utsmykket flislegging. Plaza Independencia, byens hovedplaza, er større og har vakre fontener, mange blå benker og marked i helgene. I dag gikk vi oss også på et klovneshow for barn der.

Allé i Parque General San Martin

Høstløv

Statue av mor som holder et barn og Plaza España

Dårlig bilde av ei av fontenene på Plaza Indenpendencia

Klovner på Plaza Independencia

Sukkersøt sukkerspinnmaskin og en blomst utafor et vindu

Churro

- en smulringaktig pølse med dulce de leche i midten og sukkerstrø utapå

Santiago de Chile

22.april kl 1700 satte vi oss på bussen i Buenos Aires. Nesten et døgn senere var vi framme i Santiago de Chile. Vi hadde da kjørt over et fjellpass i Andesfjellene kalt Los Andes og brukt lang tid på å bli stemplet ut av Argentina, inn i Chile, få sjekket bagasjen (veldig viktig å ikke ta med melke- eller kornprodukter, frukt, grønnsaker, planter m.m. inn i Chile for å beskytte jordbruket deres el.l.) og vente. Effektivitet er sjeldent et ord som passer når man skal beskrive noe i Sør-Amerika. Ellers var bussturen fin med passe temperatur, så få mennesker at vi kunne ta to seter hver, rent do, middag, servering av valgfri drikke og en film som hadde som motto at man må gripe dagen og leve livet mens man kan. Ikke verst for ca 500 NOK.

Veien ned fra Los Andes passet var nesten like svingete som Trollstigen

På vei til hostellet ved Plaza de Armas (helt ok pris, men ganske shabby) hadde noen åpnet det ytterste rommet på sekken min i håp om å finne noe å ta. Dessverre for dem lå det bare shampo, såpe og kjeks der, og dette var produkter de tydeligvis ikke hadde interesse av.

Santiago de Chile har ca 7 millioner innbyggere. Sentrum (der var) bar preg av å være rent, og vi så færre tiggere enn i Bs As. Lufta var sikkert ikke ren, men slik er det vel i storbyer. De to dagene i Chile ble brukt til å gå rundt med kart forbi mange gamle bygninger, som ofte lå ved siden av skyskrapere eller andre bygg med blanke glassfasader, et par museer og en maöi fra påskeøya som ikke lignet så veldig på de vi hadde sett bilde av før og som trolig bare var en kopi - for vi så den ekte litt lengre unna da vi tok taxi til bussen til Mendoza i går kveld. Fikk dessverre ikke tatt bilde av den.

Inglesia de San Francisco - byens eldste kirke

Palacio la Mondea = presidentpalasset

Mange spillebuler med fullt av folk (= bildet er litt misvisende)
Øverst til venstre; logoen til et brusmerke som har små søte flasker med ananasbrus (nesten som Oskar Sylte, bare søtere logo)

Maoistatuen som ikke var ekte

Vi så og byens eldste kirke og gikk opp på toppen av Cerro Santa Lucia - en haug med en park. Her hadde man utsikt over byen. Man kan og gå eller ta bane opp på Cerro de San Cristobal som ligger litt lengre unna der vi var (ser det øverst til høgre på bildet under - her er visst utsikta enda bedre).

Vi spiste og middag på Mercado Central - et marked med masse fisk som og hadde restauranter med masete innkastere og katter som balanserte på takbjelkene og siklet etter fiskelukta.

Centro Artesanal Santa Lucia er et marked med håndlagde ting med helt ok priser. En finner stort sett det samme som på markedene nord i Argentina og i Peru, nemlig alpakkaullgensre, luer og votter, sjakkbrett, bilder, bukser, vesker osv., men de hadde også et par boder med instrumenter - bl.a. en liten Sør-Amerikansk gitar med ti strenger som opprinnelig ble laget av skallet til et dyr kalt armadillo. Det er ikke lov å lage den av dette dyret lengre, så nå lages de av tre. Charangoen, som gitaren kalles, har ganske stilig lyd.

Den siste dagen var vi og innom et kunstnernabolag ganske nærme Cerro Santa Lucia (litt nordøst - husker ikke navnet, som hadde mange kaféer. Mens vi nøt lusnjen vår som bestod av sjokoaldekake og te/ kakao, danset en gutt på kanskje ti år rundt i gata med tre ulike trommeting på ryggen som han spilte på med snorer han hadde på beina og i armene. Kult!

Notatbok som så ut som og luktet som ei sjokoladeplate.

Burde kjøpt den for å ha kakeoppskrifter i.