Det er når man kjeder seg at de beste ideene dukker opp! Mandag kveld var rolig og slapp, og jeg endte opp med å sitte og søke uten mål og mening på finn.no. Da startnummer til Birkebeinerrennet dukket opp, begynte planene plutselig å surre. Tenk så gøy det hadde vært å forsøke å gå rennet! Uten å ha trent til det på forhånd ville det ikke foreligge det minste snev av forventningspress, og ei supersprek venninne hadde sikkert mange gode tips for uerfarne birkebeinere.
Etter litt iherdig og ivrig masing på kjæresten den samme kvelden, rakk vi akkurat å kjøpe oss og omregistrere to startnummer før fristen gikk ut klokka tolv tirsdag formiddag. Det var vel rundt femti stykker som ville eller var nødt til å selge startnummerene sine i siste liten, og det virket som om de gikk unna relativt fort. Jeg var strålende fornøyd og litt nervøs. Var det galskap å melde seg på et såpass langt skirenn uten å ha trent til det først? Det skulle bli artig å se hvordan det gikk ihvertfall!
De neste dagene gikk med til å lære å glide ski av den spreke venninna og birkenveteranen, å finne ut av overnatting, hvor startnummer skulle hentes, hva innholdet i den 3,5 kg tunge sekken skulle være, sperrefrister for de ulike tidtakingspunktene underveis (skrekken var å bli plukket ut på en av disse fordi en gikk for sakte), lesing av smøretips på Swix sin nettside og mang en tur til sportsbutikker for å kjøpe glider, smurning, få byttet "klosse" på den ene skia m.m.
Skiprepping
Fredag ettermiddag bar det avgårde til Rena. Det ordnet seg fint med overnatting noen hundre meter fra sentrum, startnummer ble plukket opp og vi fikk parkert bilen like ved der vi skulle sove. Perfekt! Omgitt av et snorkeorkester og med sommerfugler i magen, tok det litt tid før vi falt i søvn på madrassene på gulvet i Rena næringspark. Likevel føltes kroppen relativt utkvilt ut og klar til dyst da vi sto opp litt før seks neste morgen. Frokost ble servert i samme bygg som vi lå i, og vi fikk lagt på det siste laget med skismurning og pakket og veid sekkene før vi var klare til avmarsj.
Nervøse smil før start!
Skyttelbussen opp til startområdet gikk fra utenfor Sparebanken i sentrum og brukte ikke mange minuttene opp til Tingstadjordet. Vi var ute i veldig god tid, og hadde et par timer til å stå i dokø x-antall ganger, drikke noen kopper med sportsdrikk, teste skiene, sende avgårde en bag med bagasjelapper til målområdet og se på når tidligere puljer startet. Da klokka var 1015, var det endelig vår tur til å starte. Pulja vi begynte i var den siste, og det var trangt om plassen. Så gikk startskuddet, og vi la i vei!
Stor pulje klar til start nede på sletta.
Birkenveteranvenninna hadde tipset oss om å ta det rolig i starten, og det hørtes fornuftig ut ettersom jeg aldri hadde gått 5,4 mil på ski før. Det var mange spor, men enda flere folk, og den første mila var det vanskelig å avansere noe særlig i feltet. Vips var en kommet til den første drikkestasjonen, og ikke lenge etter var det en ny stasjon på Skramstadsætra hvor man fikk både sportsdrikk og en gjendekjeks.
Stigninga var jevn og slak de første 15 km. Deretter gikk det litt ned, litt opp og litt mer ned. Føret var fint, skiene hadde godt feste, og det var hele tiden folk både foran og bak. Sola som skein og varmet gjorde det kjekt å gå. Jeg var ikke lenger bekymret for å ikke rekke å komme i mål. Det gikk jo framover, og før man visste ordet av det, var man ca halvveis på Kvarstaddammen.
Beina som hadde kjentes fine ut helt hit, stivnet litt etter lefse-, banan- og sportsdrikkstoppen på Kvarstaddammen. De neste 7 km med stigning ble tunge, og det gikk ikke så fort. Så hørtes et rop fra en tilskuer; "Kom igjen nå! Over denne toppen, så er bakkene unnagjort!". Ei strålende melding å få! Like etter slaket det ut, og de siste 18 - 19 km var energien tilbake i kroppen. Stakepartier og bakker å ploge i, og før man visste ordet av det, var man inne på stadionområdet. Vel over målstreken kikket jeg endelig på klokka, og kunne konstantere at de verste tidsantakelsene vi hadde foretatt på forhånd ikke hadde slått til. Like etter kom også kjæresten. Mens jeg sto i målområdet og ringte pappa for å fortelle hvor jeg hadde vært på tur hen i dag, kom en 91-åring i mål. Utrolig imponerende! Selv om vi var langt unna merketidene, var vi fornøyde med turen over fjellet. Vi hadde klart målet vårt om å fullføre!
Fornøyde Birkebeinere!
Buss gikk fra stadion og ned til Kristins- og Håkons hall hvor bagasjen vi hadde sendt fra start lå. Her fikk vi også tatt en dusj i varmt vann (godt!) og hentet tiddiplomer. Dagen ble avsluttet med en 2-timers busstur tilbake til Rena, og en god del timer i bil tilbake til Trondheim. Det var godt å krype under dyna 21 timer etter at vi hadde krøpet ut av soveposene tidligere på dagen. Kanskje er vi nødt til å gjenta turen neste år, med litt mer trening i skrotten? Det var ihvertfall ingen avskrekkende opplevelse. Sola, gode ski, bra opplegg og god stemning bidro til at det ble en flott dag!
