Rondane

Fredag 18.september pakket vi bilen full og kjørte fra Trondheim. På Oppdal var det på tide med en tisse- og isspisepause (for Statoil hadde 40% rabatt på all is = snavvel). Derifra kjørte vi mot Dovre og Otta, før veien svingte til venstre oppover mot Mysuseter. Ved Mysuseter betales 15kr i bompenger, og man får kjøre et godt stykke videre innover til parkeringsplassen på Spranget 6 km unna Rondvassbu i hjertet av Rondane. Ei populær hytte og strålende værmeldinger gjorde nok sitt til at parkeringsplassen var temmelig oppfylt av biler da vi ankom seint på kvelden. På Spranget er det mulig å leie sykler (100kr) som man kan bruke på veien(en fin og bred grusvei) innover til hytta, eller man kan ha med sykkel selv. Vi hadde med en sykkel som ble ganske godt pålesset. Denne tok Siri ansvar for, mens vi tre andre gikk. Etter å ha tuslet innover mot hytta i mørket i halvanna time, slo vi opp teltene like ved veien. Klokka var godt over midnatt før vi fornøyde kunne ta en siste titt på stjernehimmelen og krype ned i posene for ei god natts søvn.



Lørdag våknet vi til nydelig vær. Dagen var perfekt til topptur, og målet var Rondslottet (2178moh). Etter å ha vært en snartur innom Rondvassbu og benyttet oss av dofasilitetene der (koster bare 5kr) begynte turen. Fra Rondvassbu går man opp en liten bratt bakke, og detetter er det slak stigning til man kommer opp i et slags skar. Her kan man velge om man vil gå til Storronden el Vinjeronden/Rondslottet.

Vi fortsatte videre innover mot Vinjeronden. Stien går ganske raskt over i ur, og det gikk temmelig flatt innover et stykke. Det er utrolig mye stein i Rondane. Etter nok ei lita stigning, var vi oppe i skaret mellom Vinjeronden og Storronden. Her var det på tide med en liten pust i bakken før de siste hundre høgdemetrene opp til Vinjeronden (2044 moh) gikk på et blunk. Fra Vinjeronden har man god utsikt både mot Rondslottet og Storronden. En matpause i sola var på sin plass, og til slutt fant vi en noen lunde vindstille "krok". Før man kan begynne å gå opp på Rondslottet, må man gå et lite stykke ned igjen fra Vinjeronden, men turen opp er allikevel lett.

Jeg husker ikke helt, men tror hele turen fra Rondvassbu til Rondslottet tok ca 3,5 timer. Fra toppen har man en fantastisk utsikt mot fjell i Rondane, Jotunheimen, på Dovre m.m.




På veien opp til Vinjeronden begynte vi så smått å sikle etter nok en topp - nemlig Storronden. Og etter at Turid hadde forhørt seg med sin særs fjellvante svoger, fikk vi vite at man lett kunne gå fra skaret mellom Vinjeronden og Storronden og opp til toppen. Saken var dermed avgjort, vi skulle opp dit også.

Ura opp mot Storronden (2138 moh) var bratt, men helt grei og fin å gå i. Det tok maks tre kvarter (og det var inkludert en temmelig lang fotosession på en "steinhest" som vi fant + en god del småstopp) opp til toppen. Her oppe var været litt mer skiftende, og skyene/skodda kom og gikk. Vi møtte et par på toppen som hadde brukt 2,5 timer fra Rondvassbu og opp til Storronden, så det var ikke så veldig langt å gå ned igjen den veien. Allikevel tok det sin tid da ett stk kne (tilhørende undertegnede) valgte å slå seg vrangt.



På veien ned i kveldssola, fikk høstfargene et kanskje enda vakrere preg enn midt på dagen. Omtrent 8 timer etter avmarsj var vi tilbake på teltplassen. Det var på tide med middagslaging. På menyen stod meksikansk gryte med ris og sjokoladepudding med vaniljesaus - nam!






Litt slitne og veldig fornøyde med dagen, tok vi kvelden relativt tidlig. Neste morgen var været gråere, så vi tok oss god tid til frokost med kaffekoking (og kaffebart) før vi ruslet oppover Illmanndalen med fiskestanga på sekken. Fiskekort fås kjøpt på hytta til 50kr per person eller 100kr for en familie.



Et ekstra rødt område på bakker førte til at Siri og Turid ivrig satte de seg ned røsket opp og flyttet rundt på lyngen. Etter noen minutter med iherdig arbeid, dukket et lynghjerte opp. Vi gikk ca en time oppover dalen før vi begynte å fiske. Selv om vi hadde på våre antatt beste spinnere (som vi såklart ville slukt tvert om vi var fisk - glupske som vi er), kjente vi ikke så mye som et eneste napp. Da var det godt å vite at vi hadde middag som ventet på oss i teltet, og brownies i tursekkene. Det ble en koselig søndagstur, og ingen av oss hadde særlig lyst til å gå den siste biten ned til teltplassen og pakke sammen. Sola og fjellet fristet mye mer enn en mandag i byen med skole og jobb.



Etter at teltene var pakket ned, syklet Siri i racerfart tilbake til Spranget. Sykkelen var så fullesset at svinging ikke var en reell mulighet, men heldigvis hoppet folk til sida og potensielle velt ble dermed unngått. Innen baktroppen nådde Spranget, hadde Siri allerede mekket en nydelig middag (karbonadebiter i brun saus med ris og stekte tomater og løk) til oss inne i en stor lavvo på parkeringsplassen. Og når klokka nærmet seg sju, var bilen ferdig pakket og vi vendte nesen hjemover mot byen.