Luchemos para una Infancia Feliz y con Esperanza
= We strive for a childhood with happiness and hope
--> L.I.F.E.
L.I.F.E. er en organisasjon som ble startet opp av ei dame som ønsket å gjøre noe for de fattige barna i slummen i Argentina under ei finansiell krise for ca ti år siden. Offisiell statistikk sier at ca 60 % av barna i Argentina lever under fattigdomsgrensa. Organisasjonen er basert på frivillig arbeid. Penger til å dekke utstyr og mat til aktivitetene/ barna o.l. får de fra små donasjoner fra de som jobber som frivillig, pengeinnsamlinger, og donasjoner fra andre.
Siden 2001 har det vært ca 4000 frivillige fra over 70 ulike land innom L.I.F.E., og det virker som om de fortsatt rekrutterer tilstrekkelig med frivillige. Etter det vi har hørt, har de informasjonsmøte for nye frivillige to ganger i uka, og da vi var på et slikt møte den dagen vi kom til Buenos Aires, var vi over ti stykker der. Kjønnsfordelinga på rekrutteringa er dog litt skjev, med mange flere jenter enn gutter. Det må selvsagt legges til at gjennomstrømninga av frivillige er stor, da noen kanskje bare er innom noen uker mens de besøker byen. Andre kommer kanskje for en måned eller to for å gå på språkkurs og lære spansk, mens noen igjen blir værende mye lengre. L.I.F.E. ser ut til å være en organisasjon som appellerer til mange forskjellige mennesker. Jeg tror mye av grunnen til at den får såpass mange frivillige er at man slipper å betale enorme summer for å få lov til å jobbe som frivillig. Man betaler kun en relativt symbolsk engangsdonasjon ut i fra hvor lenge man ønsker å være (50 dollar, og du kan jobbe så lenge du vil), og i tillegg dekker man skyss og litt ustyr til hver aktivitet man er med på – ca 25 pesos (som er ca 37kr) per aktivitet. Arbeidet som frivillig i L.I.F.E. er og veldig fritt, da man ikke binder seg til å jobbe til bestemte tider, men kan velge selv fra uke til uke hvilke aktiviteter man ønsker å delta på. At det ikke er noe krav om å kunne spansk, er og en fordel for mange. Men det skal sies at man skulle ønske at man kunne det når man er der sammen med barna.
Som organisasjonens navn tilsier, jobber L.I.F.E for å gi barna i Argentina som er mindre priviligerte litt glede og håp. Målet er å øke barnas levestandard og bedre miljøet de bor i, og på denne måten gi dem muligheter for utvikling i positiv retning.
L.I.F.E. arbeider mest i slummen vest i Buenos Aires i samarbeid med suppekjøkken og ”samfunnssentre”. Det er aktiviteter hver dag i ulike områder av BA. Ca 10-12 frivillige møter opp på L.I.F.E.-kontoret hver gang, og deretter fraktes vi ut til området der vi skal ”jobbe”. Vi sitter ikke i bilen i mer enn kanskje 20 minutter, men det skjer enorme endringer i det som befinner seg utafor bilvinduet på disse minuttene. Fra bykjernen som i hovedsak består av pene leiligheter og hus med velstelte mennesker (mange av dem med spaklede ansikter og silikoninnlegg, enda flere av dem svært pene og med pene klær), hundepassere med kanskje ti hunder i bånd på tur i parken, og mennesker som spiser mat på restaurant, til hus som er mer små rønner og skur enn hus, hester, store mengder løshunder, jordgulv, fraværende elektrisitet m.m. Det vrimler av barn. De som kommer på aktivitetene til L.I.F.E. er vel mellom 2 – 14 år (pluss, minus). De minste er kanskje med som ”vedheng” på en storesøsters arm, mens de aller eldste kanskje helst sitter og ser på og er der mest fordi det er noe som skjer, for at de skal holde øye med småsøsken eller fordi de er nysgjerrige på de voksne (frivillige) som er kommet dit.
Etter det vi har hørt, har de fleste barna i slummen en familie og et sted å bo. Det er bare det at kvaliteten på miljøet er et helt annet enn i mange andre strøk. Fattigdommen ligger der som en stor verkebyll og forgifter mye av hverdagen. I følge folk fra L.I.F.E. er det stor mangel på gode rollemodeller for barna, og for svært mange av dem er rus og gjengmiljø framtidsutsiktene. En del av områdene sees på som så belastede at ambulansepersonell nekter å kjøre inn i dem. Lurer på om det var slike forhold disse menneskene så for seg da de flyktet fra uutholdelige forhold i naboland som Bolivia og Paraguay (mange av de som lever i slummen er herifra etter hva jeg forstod).
Hva kan så de frivillige unge voksne tilby disse barna? Er vi her kun for å føle oss snille og kommer naive og fjasete inn i disse menneskenes liv, herjer litt og tar noen bilder før vi drar videre på tur i Sør-Amerika eller hele verden for å oppleve nye ting? Ville det vært en bedre ting å donere penger til de fattige? Jeg tror det er vanskelig å svare på disse spørsmålene. Men mener bestemt at det MÅ gi barna noe når de kommer springende hver gang og gjerne vil at vi skal være lengre når vi drar. Om dette er en ting de venter på og gleder seg til, er det flott. Det er viktig å ha noe å glede seg til! Jeg sitter og igjen med et inntrykk av at foreldrene synes at det er greit. De sitter ofte utenfor husene sine og ser på, og en far kom t.o.m. bærende på sin sjenerte lille krøllete jente som ikke turte komme bort til oss alene.
Det jeg tror vi kan tilby barna er et avbrekk i hverdagen, et pusterom og en mulighet til kontakt med voksne som gjerne vil snakke med dem og gi dem oppmerksomhet. Vi skal være der for dem, på deres premisser og la de få lov til å være barn – nysgjerrige, ivrige, lekende, smilende, herjende og samtidig med et behov for en klem eller for å ha en voksen for seg selv ei lita stund. Bare den bekreftelsen på at man er en interessant person som noen vil være sammen med, som tegner ei tegning som noen vil se, som noen vil kaste papirfly sammen med eller holde i hendene og snurre rundt osv., tror jeg er med på å styrke selvfølelsen – en får en bekreftelse på at man er noe. Nå sier jeg ikke at disse barna ikke får det av foreldrene, for det vet jeg ikke noe om, men de er veldig ivrige etter å få det av oss også. De vil bli sett. Og vi er i den heldige posisjonen at vi kan gi dem det, for ei lita stund før vi drar hjem til oss selv og vår verden igjen. Forhåpentligvis kan vi også være gode rollemodeller som korrigerer ”stygg oppførsel” mot andre barn, får dem til å vente på tur eller sitte rolig og konsentrere seg om et spill eller ei oppgave eller lignende.
Samtidig er vi ikke snillere enn at vi slettes ikke gidder betale mer for skyssen enn det vi skal – selv om pengene sikkert hadde gått til noe bra. Vi vil så gjerne være snille, men har likevel på en måte nok med oss selv. Det er vanskelig å være konsekvent. Over alt på gata ellers også dukker det opp mennesker som ber om penger, det er barn (og også gamle mennesker) som sitter og selger grønnsaker hele dagen eller som ber om mat. Alle disse burde og selvsagt få noe. Dessverre er det ofte enklere å overse dem, selv om det stikker litt inni en når en gjør det. Allikevel liker jeg å tro at vi gjør noe gjennom å være frivillige for L.I.F.E. Og om alle gjør litt, blir det i hvert fall ikke verre. Så får det heller være at jobbinga også er en slags egotrip der vi og får mye igjen og kan ”føle oss snille”. Det er en opplevelse å jobbe med barn, og disse barna er intet unntak. Om man er slapp i varmen en dag og lite motivert når man sitter i 40 grader i bilen på vei til slummen, glemmer man dette med en gang man ser de forventningsfulle og smilende ansiktene til barna som enten venter på oss når vi kommer eller som kommer løpende når de ser bilen.
AKTIVITETENE:
Bursdagsfest organiseres en gang i måneden på hvert ”samfunnssenter” de arbeider med. Det er en fin opplevelse. Barna kommer strømmende til og får tegne og leke sammen med de frivillige. Ansiktsmaling står også på programmet – noe barna er veldig ivrige etter å gjøre; både å få malt sitt eget ansikt og å male på oss som er der og jobber. Det er mang et fint kunstverk på armer, bein og på smilende ansikter etter en bursdagsfest. Bursdagsfesten inkluderer og at alle barna som har bursdag den måneden får en liten gave, og det hele avrundes med utdeling av kake. Dette er barn som virkelig setter pris på den lille plastleken de får. Ei lita jente forrige gang, knuget om gaven sin som om den var den mest dyrebare skatt. Hun sprang bort og viste den til foreldrene før hun satte seg ned alene i en krok og bare holdt rundt den – fremdeles uten å ta av papiret. Lurer på hva hun tenkte der hun satt. Håper hun ble glad når hun endelig åpnet den.
Et annet tilbud L.I.F.E. har er mer skolerelatert og er enten ”engelsktimer” eller mer generelle ”skoletimer” der også matematikkoppgaver er tilgjengelige. En helg gjeng med barn står faktisk klar og venter på oss når vi kommer der med engelskoppgavene våre. De fleste barna går på skole om dagene, men etter det vi har hørt, er kvaliteten på skolen dårlig, og mange av barna går dit kun fordi de får et måltid der. Det er synd at det skal være så ulike muligheter for barn. Som ellers i verden er barn på ulikt nivå, og noen av barna her er virkelig smarte. Dessverre tror jeg at disse barna ofte har liten sjanse til å få brukt og til å få fram potensialet sitt. Vi er heldige som har et skolesystem der alle får tilbud om god opplæring i mange år i Norge. Men tilbake til Argentina; barna er skikkelig ivrige på å gjøre oppgaver, og også på å få hjelp og anerkjennelse mens de gjør dem. Vår oppgave under disse timene, er å sitte ved siden av barna og utfordre dem litt mens de gjør oppgavene, samt hjelpe dem om de lurer på noe.
Toy workshop er en aktivitet som jeg tror det er mest av nå i skoleferien (barna her har sommerferie nå), og som erstattes av mer skolerelaterte ting senere. Denne aktiviteten er til for å gi barna et pusterom og en positiv opplevelse med leking. De frivilliges oppgave er her å være tilstede for barna, se dem, gi dem oppmerksomhet, ha tid til dem, tulle og tøyse, pusle, leke, spille ball, snurre langtau, fargelegge sammen med barna eller sitte sammen med dem når de fargelegger osv. Disse elementene er selvsagt til stede i alle aktivitetene med barna! Det er og utdeling av melk, juice og frokostblanding.
På lørdager er det matlagingsklasser der mat tilberedes sammen med barna. Denne aktiviteten har jeg ennå ikke vært med på, men tror det ofte kan være en utfordring å finne noe som 10 – 20 barn kan være med å lage og som i tillegg skal lages uten komfyr / varme.
I tillegg drar frivillige fra L.I.F.E. en gang i måneden til en fattig landsby i jungelen i Misiones nord i Argentina. Folkene her får mat, klær, hygieniske artikler, undervisning om HIV/aids, hjelp til å rydde opp i byen ved blant anna å plukke og grave ned søppel m.m.
BIDRA?
Dersom du vil donere penger til L.I.F.E. generelt eller være "fadder" for et barn, kan du gå inn på http://lifeargentina.org/ og lese under der det står "donate". For kun 25 USD (= ca 145 NOK) per måned, kan du gi et fattig barn, som er så ufattelig mye dårligere stilt enn deg, et måltid om dagen, skoleutstyr og klær. TENK hvor mye bedre et lite barns liv kan bli for et beløp som er latterlig lite i løpet av en måned for oss i Norge. En tenker seg ikke om før man bruker 145kr til drikke og snacks for en kveld på byen eller på kino og godteri, men skal pengene gå til noen andre, bruker man med en gang mye lengre betenkningstid... Det bor utrolig mange barn i slummen, og en person kan såklart ikke hjelpe alle. Men om alle hjelper noen, kommer man et godt stykke på veien! 145 kr i måneden betyr kanskje lite for oss som var så heldige å bli født i rike Norge, men for barna her som har så minimalt med ressurser, betyr en slik sum så ufattelig mye mer! Et lite tasteklikk i nettbanken, og du kan bidra til å endre et annet menneskes liv. Hva er det å vurdere? Come on - you can do it!
L.I.F.E. har og bruk for klær, leker, puslespill og annet pedagogisk materiell som kan brukes under de organiserte aktivitetene.
Burde ha skrevet dette innlegget for lenge siden, men det er så mye enklere å fjase i vei om restauranter vi spiser på, parken vi soler oss i, trivelige gamle mennesker og god is. Når en skal skrive om noe så viktig som barn som lever under forhold vi ikke en gang kan forestille oss, om å burde eller å prøve å gjøre noe for andre, kreves litt mer... Ble kanskje bare overfladisk ”skravvel” i dette innlegget også. Vanskelig å skrive om det på den måten det fortjener å bli omtalt på. Det blir litt fjernt på en måte når man bare er innom noen timer en gang i blant for så å kjøre tilbake til de fine strøkene, ta seg en dusj også gjøre alle de tingene man gjør til vanlig i sitt flotte liv.
