Morgenstund

Visdomsord

"Av og til må noe vare lenge, ellers mister vi vel vettet

snart, så fort som allting snurrer rundt med oss.

Store trær er fint og riktig gamle hus er fint, men

enda bedre – fjell."

Diktet “Mere fjell” av Rolf Jacobsen

"Når vi ser stjernehimmelen, når vi ser fjellet,

kan vi føle oss meget små. Men dette er bare et

overgangsstadium, for etter hvert som vi lærer fjellet

å kjenne, så identifiserer vi oss med det. Fra å føle

oss meget små, føler vi oss mye større. Vi blir slik vi

opplever fjellet: Stabil, sikker i det vi gjør."

Arne Næss

Fjellhelg i sola

Lørdag morgen satte var bilen fullstappet av folk, sekker, ski og liggeunderlag - alt og alle med kurs mot Oppdal.

Noen hadde sagt til oss at Storhornet (1589 moh) på Oppdal var en fin topptur på ski, og vi tenkte å teste den ut.

Adkomst: Fra Oppdal sentrum kjører en vestover riksvei 70 (veien mot Sunndalsøra) ca 12 km til Festa. Ta av veien opp mot Gjevilvassdalen. Kjør forbi butikken og følg veien mot venstre. Etter å ha kjørt over ei bru, tar du veien Festa-Furunes oppover mot høgre. Følg denne veien i ca en kilometer. Parker ved Breen gård (skiltet parkering opp til høgre). P-avgift 40 kr.

Parkeringsplassen ved Breen gård & turfølget på vei oppover.

Løype: Gå gjennom gårdstunet og fortsett ca 250 m langs veien. Der kommer du inn i løypa som går til venstre. Følg denne gjennom noen hyttetun og over et par kryssende veier. Godt skiltet og staket rute fra skoggrensa og helt til toppen. Lett! Det er SLAK, men jevn stigning hele veien til toppen. Feller er kjekt å ha.

Kart med blå prikker der en går.

Høgdemeter: Fjellets topp er på 1589 moh. Man begynner 640 moh, altså går man 949 høgdemeter.

Distanse: Ca 12 kilometer.

Tidsbruk: Ca 3 - 4 timer.

Kart: Norge 1:50 000 Oppdal eller f.eks. Turkart Trollheimen 1:75 000

Utsikt mot toppen.
Nederst til venstre; Vårsmelting.

På toppen: Her finnes en varde (bratt ned bakom denne = vær forsiktig) og ei relativt stor steinhytte fra 1946. Inne i denne kan man spise lunsj og skrive seg inn i boka (tror vi var nr. 60 000 og noe).

Steinhytta på toppen.

Vi hadde vekslende sol og vind hele turen, og nysnøen som sikkert hadde kommet tidligere i uka var temmelig våt. Rusleturen gikk i et bedagelig tempo, og jeg ventet hele tiden på at det snart skulle bli brattere. Det ble det imidlertid ikke. Mange gikk med fjellski, og etter min mening er nok det et minst like lurt valg på en såpass slak tur. Toppen var slak og rund med fin utsikt utover Trollheimen og en del fjell i det fjerne. Steinhytta var flott. Ettersom dette visstnok er en populær topp, var det en god del andre mennesker der også - både med telemark- og randoneski og fjellski/turski. Nedover fungerte den blaute nysnøen som lim, og etter å ha forsøkt oss på et par svinger like under toppen, fant vi ut at det beste var å sette seg i hockey for å slippe å stake så mye.

Hele gjengen på toppen.

Alt i alt var fjellet skuffende. Kanskje hadde jeg fått et bedre inntrykk dersom føret nedover hadde vært bedre slik at det hadde gått an å kjørt noen slake, enkle telemarksvinger. Det var likevel godt å komme seg ut i frisk luft og sol og få rørt litt på skrotten. 

Etter å ha satt av ei i turfølget på stasjonen på Oppdal, kjørte tre av oss litt over en time videre til Øksendalen. Vi fortsatte oppover dalen til Branstad. Her var planen å telte ved den lille turistforeningshytta Branstadbu. Da sola hadde forsvunnet til fordel for regn og grå himmel mens vi kjørte, tok det litt tid før vi kom oss ut av bilen. Det fristet nemlig ikke så veldig å gå ut for å sette opp teltet. Når det er lenge siden en har ligget i telt, glemmer en at regnet alltid høres mye verre ut når man sitter inne i noe og hører det tromme på taket. Været var slett ikke så ille likevel da vi først kom oss ut. Overnattingsutstyr ble pakket og vi ruslet oppover noen hundre meter til hytta, hvor vi fikk slått opp sommerteltet mitt, samt et lite telt som skulle fungere som bagasjetelt for anledningen. Mormors blomsterpinner i bambus fungerte fint som snøplugger (luksus å ha ei Mormor som har det meste og litt til liggende på lur, og som alltid hjelper vimsete barnebarn), og mannen i turfølget grov kuldegrop mens vi andre to testet ut primusen min (Kovea booster +1, les test her). Hadde bare gass liggende hjemme, men skal teste den på bensin neste gang. Den var ihvertfall enkel å bruke, og fungerte bra på gass. Resultat; fornøyd så langt.

Det var hele fjorten grader da vi kjørte gjennom Sunndalsøra, og rundt ti da vi satte opp teltet - temmelig behagelig temperatur med andre ord. Stroganoffgryte med ris og tyttebærsyltetøy, samt Freias sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert gjorde magene mette og turgåerne trøtte og salige. Innen mørket hadde senket seg, lå vi gode og varme i dunposene våre. Regnet, som hadde begynt på igjen, trommet taktfast på teltduken, og elva bruste. Trivsel!

Telt og snavling hører med på tur.

Neste morgen våknet vi til minusgrader. Etter å ha lurt litt på skredfare og om vi kanskje heller skulle kjøre til Dronningkrona, bestemte vi oss til slutt for å gå på Fløtatind (1711 moh).

 
7 plussgrader da vi la oss, minusgrader neste morgen.
Vi skrapet is av skiene mens sola skein på toppene.

Jeg har aldri gått på denne toppen så tidlig på året før. Vanligvis bærer man ski det første stykket, men vi kunne denne søndagen ta på oss skiene ved bilen. Nattefrosten gjorde det enkelt å gå oppover lia, og sola varmet godt. Vi var lenge de eneste på vei oppover, men etter hvert kom også to personer til. Snøen virket fast og fin, og fra Saufjellet og oppover virket den ikke soleksponert i det hele tatt. Vi grov og en liten snøprofil da vi var litt skeptiske til snøfaren, men kunne (med vår begrensede kunnskap) ikke se noen faretegn i lagene vi så. Det virket som om de satt godt sammen i hverandre under ei to centimeter tykk skorpe.

Glade turgåere i sola!

Vi ser toppen, og dagens toppbilde.

Solkremen var god å ha, og det var en knallfin turdag! Føret nedover var ikke det beste denne dagen heller da skiferdighetene ikke er på topp i skorpete, vind- -og varmepåvirket/ pakket finkornet snø. Det at vi var ganske sent ute med nedfarten (?) gjorde at vi fikk det harde, ujevne føret nesten hele veien ned. Heldigvis kom vi inn i mjuk og blaut smelta litt mer grovkornet snø de siste kanskje 500 høgdemeterne. Her var det gøy å kjøre!

Utsikt på toppen og nedkjøring.

Fløtatind er en kjempefin tur, men den er nok enda finere lengre utpå våren når sola har fått tatt mer og man får slushføre hele veien. Etter en hel dag i sola, kunne fornøyde Trondheimsboere sette seg i bilen og vende nesen "hjemover". Skiturer i strålende vårsol er fantastisk! Jeg gleder meg til påske!

• Kart: 1420 III Sunndalsøra og 1320 II Eresfjorden (her ser du selve toppen som ikke står merket med navn, men ligger i nærheten av Tordenskioldstinden el.l.)
• "Vanskegrad": En fin tur både lettere og tyngre utstyr.
• Høgdemeter: ca 1500 høgdemeter å gå.
• Tid: Anslått 4 - 6 timer opp på en del sider.
• Når: Finest utpå vinteren og til langt uti mai.
• Annet: Kan være greit å sette fra seg skiene rett under toppen - av og til en litt "ekkel" kant som man må skræve seg oppå om man absolutt vil ha med skiene helt opp. Nydelig utsikt!

Fjorårets turbeskrivelse til samme topp kan leses her; Fantastisk Fløtatindtur med den samme gjengen 15.mai 2010

Utvida helg og to ekstra toppturer

Ettersom det var meldt strålende vær med sol, minusgrader og relativt lite vind også mandag og tirsdag, ble helga hjemme utvidet med to ekstra dager. Lesesalen i Trondheim fristet særdeles lite. Resultatet ble enda to fantastiske toppturer med to venninner jeg ikke hadde sett på lenge. En perfekt kombinasjon!

Mandag 21. februar - 

Trolltind (1065 moh) og Sprovstind (1194 moh)

Startsted: Parkering på Ørskogfjellet (Vestnes kommune) ved Skitrekket.

Startpunkt: ca 300 moh.

En lett og fin tur!

Kart med cirkarute tegnet på  (tror det viser omtrent der vi gikk) - trykk på bildet for å få det større.

Fra parkeringa  gikk vi mot skitrekket og skrådde oss oppover det. Videre gikk vi sida opp til Trolltind. Herifra må man renne noen høgdemeter ned i "skaret" mellom Trolltind og Sprovstind. De siste høgdemetrene opp til toppen av Sprovstind er lette å gå - noen kryss og vips er man på toppen. (Vær obs på skavler på toppen. Ikke gå ut på kantene!). Litt mer trekk i dag, så det ble ikke mange minuttene på toppen. Nedkjøringa i sida mellom Trolltind og Sprovstind var knallfin med 15 - 20 cm med pudder. Etter å ha rent ned fjellsida kommer man inn i skiløypa som går til Måslia, og kan følge denne tilbake til parkeringsplassen.

Øverst til høgre: Utsikt hjem mot Skåla (1128 moh).
Nederst til venstre: Biten ned fra Trolltind mot skaret mellom toppene.

Nederst til høgre: Fra toppen på Trolltind, utsikt mot Sprovstind.

Øverst til venstre: Toppen av Sprovstind og sida vi kjørte ned.

Tirsdag 22. februar - Skåla 1128 moh

Startsted: Horsgård (ca 8 km fra Sølsnes fergekai).

Høgdemeter å gå: ca 1100.

I rolig tempo og med en god pause på toppen tok turen i underkant av fire timer. Relativt hardt de siste par-tre hundre høgdemetrene oppover, og når stålkanter må hakkes og staver bankes ned i underlaget, går det ikke så fort framover. Flott utsikt i alle retninger fra toppen. Fin nedkjøring i "gryta" ned fra toppen - her lå det mer snø, og det var ikke så hardt.

På toppen

Strålende toppturhelg hjemme

Lørdag 19. februar - Hesten 1610 moh

Startsted; Innfjorden - kjør bomvei mot Bøstølen og parker på Herdslan.

Startpunkt: 360 moh

Høgdemeter å gå: 1250 meter

Tid: Middels, 3 - 6 timer
Info: Toppturer i Romsdalen av Halvor Hagen

En del skrågåing med delvis hardt underlag da vi var på tur.

Nedkjøringa fra toppen var fin med en 15 cm nysnø / pudder oppå et skarelag. 

Været var nydelig med sol fra skyfri himmel som varmet godt oppover fjellsida.

Snøskredvarselet på nett for Romsdalen viste faregrad 1 - 2, altså en lav skredfare.

Vindstille og fint da vi spiste lunsj på vei oppover, og også på toppen. 

I følge boka på varden, hadde det ikke vært folk på toppen siden juli 2010...

Sol, lunsj og sjokolade!

Øverst til venstre; Nonstinden og Middagstinden i bakgrunnen.

Øverst til venstre; Endelig ser vi toppen.

Nederst til venstre; Hele gjengen samlet i sola på toppen

 - en pappa, to brødre, en kjæreste og meg.

En bror valgte ei renne (var brattere enn bildet viser),

og resten kjørte ned den brede, fine fjellsida.

Vel hjemme serverte den tredje broren, som er blitt ivrig på kjøkkenet den siste tida, en nydelig lavkarbopizza. Snadder for sultne turgåere!

Søndag 20. februar - Snortungen 1198 moh

Startsted: Skytebana i Isfjorden i følge boka, men vi startet fra Kavli.

Startpunkt: ca 120 moh.

Høgdemeter å gå: ca 1070 meter.

Tidsbruk: Medium, 3 - 5 timer.

Turfølget var i dag redusert fra fem til tre, og vi kjørte inn til Isfjorden. Planen var egentlig å gå på Kirketaket, men da fjellsida så enten veldig oppkjørt eller veldig vindpåvirket ut, valgte vi å gå på Snortungen i stedet. Dette viste seg å være et svært godt valg, da vi fikk nydelig føre nedover - så bra at selv en skral telemarkkjører fikk tatt noen fine svinger. Fra Øvre Kavli gikk vi forbi Loftskarsetra og oppover mot Galtåtind. Kanskje 100 høgdemeter under denne toppen, skrådde vi mot venstre og kom etter hvert opp på en flat rygg mot toppen. Det var hardt både en liten bit opp mot denne ryggen og den siste biten opp mot toppen. Her var det derfor enklest å ta av seg skiene og gå på beina. Litt trekk på toppen denne dagen, men fantastisk utsikt og sol som varmet.

En i følget valgte ei renne nedover på sørsida mot Isfjorden, mens vi to andre kjørte et stykke tilbake på den flate "ryggen" (retning Galtåtind) før vi satte utfor. Det var litt bratt (for småpyser som meg) å tippe over kanten, men etterpå fikk man ei bred og flott side med akkurat passe bratt helning. Føret her var enda bedre enn ned fra Hesten lørdag da en ikke hadde skarelaget under (som man av og til skar gjennom) i samme grad (fikk det litt på slutten da vi skrådde oss bort i sida ned fra Galtåtind og mot Loftskarssetra.

Øverst til høgre: Galtåtind til venstre og Snortungen til høgre.
Øverst til venstre: Skarven i bakgrunnen.

Øverst til høgre: Den "slake ryggen" og siste bit opp mot toppen på Snortungen. 

Galtåtind vises i bakgrunnen.

Nederst til høgre (lånt bilde): Viser siste bit opp mot toppen - meg i fjellsida og broren på toppen. Her var det hardt.

Øverst til venstre (lånt bilde): Akkurat bikket kanten på vei ned - litt småskeptisk...

Nederst til venstre: lånt bilde, nydelig føre!

Nederst til høgre: Sola over toppene på Snortungen.

Omnsfjellet 847 moh

Søndagsturen gikk Omnsfjellet (Omnfjellet ?), det høyeste fjellet i Orkdal kommune, som jeg ikke har gått på på utrolig mange år. Fjelltoppen ligger på 847 moh, og det er en kort og grei tur.

Omnsfjellet ligger ca 65 km fra Trondheim, ca 25 km nordvest for Orkanger. Fra Orkanger følger man først vei 710, før man svinger av til vei 714 vestover mot Gangåsvatnet og videre til Våvatnet. Ca midt på Våvatnet tar man av en vei mot venstre (skiltet mot Kyrksæterøra), og etter å ha fulgt denne veien i et par km, har man en parkeringsplass på venstre side av veien. Parkeringsplassen var ikke brøytet opp ennå, og en lokal mann mente at den kanskje ikke ble det før rundt påsketider. Da veien ellers var godt brøytet og oppholdsvær ga god sikt, parkerte vi bilen langs veikanten.

Kart fra Statens kartverk

Fra parkeringsplassen går man sørover over ei lita flate og oppover ei kort li.  Det er merket vei opp til toppen med pinner/staker som er satt ut - altså en svært grei tur å gå. Etter å ha kommet over et par små hauger, ser man toppen, eller ihvertfall haguene som ligger foran den. Et godt stykke oppover mot fjellet passerte vi ei stor hytte. Denne er åpen i påsketider så vidt jeg vet, og det sikre tegnet er at flagget vaier i flaggstanga ved hytta. Hele turen er slak og fin.

Kart fra Statens kartverk

Selv om det var ganske mye snø nå, var den ikke dypgått. Turen opp tok i rolig tempo, og med feller under fjellskiene rundt 1 time og 45 minutter. Det blåste godt i går, og hetta på jakka var god å ha. Heldigvis var været relativt mildt, for sola som vi hadde gledet oss til, skein på den andre sida av veien hele turen oppover. På toppen nådde vi likevel tak i den, og bak varden fantes til og med le for vinden.

En fin tur, og et kjekt alternativ til langrennsski i Bymarka.

De syv søstre på langs

Siden turen på Jønshornet, har det gått litt i ett. Tirsdag var tursekken igjen pakket, og etter skolen kjørte to Trondheimsbeboere en åtte timer nordover til Sandnessjøen. Herifra fulgte vi riksvei 17 i underkant av to mil til vi kom til Søvikskaret, hvor vi fant skilting mot "søstrene" og en teltplass.

Noen av toppene i måneskinn den natta vi kom + teltplassen kl 05 neste morgen

Utsikt mot Dønna med Dønnamannen i midten

Fire timer etter at teltet var satt opp, ringte vekkerklokka, og med en til i reisefølget, var vi klare for tur. Ferden gikk over "De syv søstre" og med rolig tempo, en god middagspause, og tre timer nattorientering til slutt, hadde vi ved turens ende brukt hele 18 timer over de 3500 høgdemetrene man måtte opp og ned, bort og rundt for å ha skrevet navnet sitt og tatt toppbilde på alle de sju fjelltoppene.

Breitind - topp 1

Vi var heldige med været; sol og vind hele dagen, før en nydelig solnedgang avrundet ballet, og vi var forlatt alene på verdens treigeste nedstigning av 1072 høgdemeter der stien gikk mer fram og tilbake mellom berg, skrenter og gjørme, enn nedover.

Nedstigninga fra Breitind er unnagjort. Vannfylleplass før vi går på Kvassetinden.

Terrenget er ellers mye ur / berg / stein, og man må se opp for løse steiner ned fra Breitind og Kvassetind.

Kvassetind - utsikt bakover mot resten av toppene

Etter å ha gått ned, bort, opp, rundt, opp og ned, ser vi Tvilling nr. en, dvs. topp nr. 3

Turen anbefales for godt trente og fjellvante mennesker, så vi følte oss nesten litt spreke der vi ruslet rundt :P Hele ruta er merket, og på Kvassetinden (fjell nr.2), i kløfta mellom Tvillingene (fjell 3 og 4), og siste bit opp mot Grytfoten (fjell nr. 6) kan man sette igjen sekken og gå "toppstøtet" med lettere bør - riktignok viktig å huske sjokolade og kamera til toppen.

Tvillingene - to topper som går fort når man først er kommet bort til dem.
Noen har tydeligvis følt behov for energi her, uten å ha fått nok krefter til å bære med seg boksen.

Vi startet i sør, dette da det er mange høgdemeter ned og opp mellom topp 1 og 2 når man går denne veien, og etappa mellom Kvassetind (topp 2) og Tvillingene (3 og 4) er den lengste "mellomettappa" på turen. Greit å gjøre unna disse delene mens beina enda er kvikke, og å vite at toppene kommer raskere mot slutten av turen. Likevel er jeg ikke helt sikker på om jeg var veldig fornøyd med å ha igjen turen ned fra Bottenkrona til slutt, den bør ihvertfall gås i dagslys så det blir enklere å følge merkinga.

Ikke så mange høgdemeter opp og ned fra Tvillingene til Skjæringen

Topp nr. 5 - Skjæringen!

Toppene vi har gått på i bakgrunnen.

Sola er lav når vi når Grytfoten - topp nr. 6

Ikke så lett å skrive "seks" når man bare har tre bokstaver,

et ord med lignende uttale ble brukt som substitutt.

Real turmat ble fortært før vi gikk opp på Grytfoten.

Glede da de som gikk før oss hadde lagt igjen en Kvikklunsj til oss!
Bottenkrona (siste topp) i bakgrunnen - bare ned, rundt, bort og opp gjenstår.

Heldigvis kunne en stk supersnill nederlender hente oss der vi kom ned til veien så vi slapp å gå hele veien tilbake til teltplassen.

Her har vi rundet en topp mellom Grytfoten og Bottenkrona, og ser målet.

Øverst til høgre: Grytfoten er toppen helt til høgre.
Nederst til høgre: Målet er nådd; Bottenkrona!

Selv om vi var temmelig trøtte og slitne da vi igjen kunne krype ned i soveposenen, var turen virkelig verdt det! Det var på tide å få tatt "søstrene" nå etter å ha siklet etter dem siden folkehøgskoleåret i Mosjøen for seks år siden. Hurra for spreke turvenninner!

Vi greide det - TOPP NR. 7; BOTTENKRONA

Kald vind og snart mørkt, best å komme seg ned igjen.

Løpsrekorden over alle toppene er 3:58 timer for menn - utrolig!

Kart: Et eget turkart i 1:50 000 og med påtegnet rute fås kjøpt - husker ikke navnet akkurat nå.

Fornøyd ja!

Toppene:

Start 0600

• Breitind 910 moh - kl 0800
• Kvassetind 1010 moh - 10 ish
• Tvillingene 980 moh og 945 moh - 14 ish
• Skjæringen 1037 moh - kl 1600
  --> Middagspause
• Grytfoten 1019 moh - kl 1810
• Bottenkrona 1072 moh - kl 2000

Nede igjen 2400

Nydelig solnedgang bak morgendagens turmål; Dønnamannen

Ps; Skriver man inn alle toppene på et registreringsskjema som man finner i ei postkasse v. Søvikskaret eller i turistinformasjonen i byen og leverer denne til Sandnessjøen og omeng turistforening, får man et diplomog en utmerkelse (om man har tatt alle på en dag) i posten - vi venter i spenning.

Jønshornet 1419 moh

Jønshornet, også kalt Ramoen, er den høyeste av tindene som omgir Molladalen i Hjørundfjordområdet på Sunnmøre. Fjellet er 1419 moh, og kan nås enkelt via to ruter. Den vi valgte å gå i går begynte etter å ha tatt av E39 oppover mot Barstad og kjørt bomveien opp til Melbøsætra / Burstadsætra.

Startpunktet

Fra parkeringsplasse gikk vi på sti slakt innover dalen, og fulgte denne videre da den svingte brattere østover opp til Molladalen, som man nådde etter ei bratte, ei flate og ei lita kneik.

Snart helt oppe i Molladalen

På dette punktet hadde man allerede kommet opp på 773 moh, dvs gjort unna 573 høgdemeter av de totale 1219 som vi skulle gå.

På ca 773 moh, utsikt mot toppen

Man ser nå toppen, og skrår seg opp i ei rennne i bratt terreng med tidvis noe enkel klyving opp på "kanten" - også stort sett sti denne biten. Vær forsiktig ifht løse småsteiner i tilfelle det kommer folk lengre nede i sida/renna!

Utsikt ned i Molladalen fra "kanten" et par hundre høgdemeter under toppen

Siste stykke til toppen følger man "eggen", skrår oppover og litt "bakover",

Mange folk på tur

noen tak med klyving og en krabbetur gjennom en liten tunnel under to steinblokker, og man kan skrive navnet sitt i boka. Toppunktet er ikke stort, men en 3-4 personer kan godt sitte der samtidig. Flott utsikt!

På vei ned fra toppen, på toppen, utsikt fra og i tunnelen

Oppe!

Utsikt helt til Ålesund

Vi brukte ca 2,5 timer opp. Raskt nok for en utrent skrott, men ikke noe supertempo. Værmeldingene var på forhånd utstabile, og vi gledet oss derfor stort over opphold og tidvis sol. Rett før toppen kom riktignok gråværet, og det ble ei stund med regn og vind, før det igjen skein opp.

Kart med inntegnet rute fra ifriluft.net
Vi gikk motsatt vei av det pila viser

Ned igjen valgte vi ei anna og slakere rute; fortsetter videre nordvest fra toppen, taper noen høgdemeter og går et lite stykke i ur opp på Rametinden (1198 moh).

Rametinden 1198 moh bak regnbua

Nedturen fra denne går ned rett vest, før man kommer ned på ei graskledd "slette" på sti over Breidaksla, via Gamlestøylen ned til Vollane. Siden vi hadde parkert en 2-3 km lengre oppe i dalen, tok et par av de spreke guttene i turfølget beina fatt og jogget og hentet bilen, mens jeg kunne kvile slitne knær og spise sjokolade.

Totalt brukte vi vel fem timer på turen. Dette inkluderte "effektive pauser" (nytt turbegrep?), og fravær av kjeks-, sjokolade-, og fotopauser som jeg ellers er vant til. Når man går på tur med hausete gutter, får man og hørt mye rart. Alt i alt en flott topp og en kjekk tur. Turen er beskrevet som krevende av turistforeninga.