Fjellhelg i sola

Lørdag morgen satte var bilen fullstappet av folk, sekker, ski og liggeunderlag - alt og alle med kurs mot Oppdal.

Noen hadde sagt til oss at Storhornet (1589 moh) på Oppdal var en fin topptur på ski, og vi tenkte å teste den ut.

Adkomst: Fra Oppdal sentrum kjører en vestover riksvei 70 (veien mot Sunndalsøra) ca 12 km til Festa. Ta av veien opp mot Gjevilvassdalen. Kjør forbi butikken og følg veien mot venstre. Etter å ha kjørt over ei bru, tar du veien Festa-Furunes oppover mot høgre. Følg denne veien i ca en kilometer. Parker ved Breen gård (skiltet parkering opp til høgre). P-avgift 40 kr.

Parkeringsplassen ved Breen gård & turfølget på vei oppover.

Løype: Gå gjennom gårdstunet og fortsett ca 250 m langs veien. Der kommer du inn i løypa som går til venstre. Følg denne gjennom noen hyttetun og over et par kryssende veier. Godt skiltet og staket rute fra skoggrensa og helt til toppen. Lett! Det er SLAK, men jevn stigning hele veien til toppen. Feller er kjekt å ha.

Kart med blå prikker der en går.

Høgdemeter: Fjellets topp er på 1589 moh. Man begynner 640 moh, altså går man 949 høgdemeter.

Distanse: Ca 12 kilometer.

Tidsbruk: Ca 3 - 4 timer.

Kart: Norge 1:50 000 Oppdal eller f.eks. Turkart Trollheimen 1:75 000

Utsikt mot toppen.
Nederst til venstre; Vårsmelting.

På toppen: Her finnes en varde (bratt ned bakom denne = vær forsiktig) og ei relativt stor steinhytte fra 1946. Inne i denne kan man spise lunsj og skrive seg inn i boka (tror vi var nr. 60 000 og noe).

Steinhytta på toppen.

Vi hadde vekslende sol og vind hele turen, og nysnøen som sikkert hadde kommet tidligere i uka var temmelig våt. Rusleturen gikk i et bedagelig tempo, og jeg ventet hele tiden på at det snart skulle bli brattere. Det ble det imidlertid ikke. Mange gikk med fjellski, og etter min mening er nok det et minst like lurt valg på en såpass slak tur. Toppen var slak og rund med fin utsikt utover Trollheimen og en del fjell i det fjerne. Steinhytta var flott. Ettersom dette visstnok er en populær topp, var det en god del andre mennesker der også - både med telemark- og randoneski og fjellski/turski. Nedover fungerte den blaute nysnøen som lim, og etter å ha forsøkt oss på et par svinger like under toppen, fant vi ut at det beste var å sette seg i hockey for å slippe å stake så mye.

Hele gjengen på toppen.

Alt i alt var fjellet skuffende. Kanskje hadde jeg fått et bedre inntrykk dersom føret nedover hadde vært bedre slik at det hadde gått an å kjørt noen slake, enkle telemarksvinger. Det var likevel godt å komme seg ut i frisk luft og sol og få rørt litt på skrotten. 

Etter å ha satt av ei i turfølget på stasjonen på Oppdal, kjørte tre av oss litt over en time videre til Øksendalen. Vi fortsatte oppover dalen til Branstad. Her var planen å telte ved den lille turistforeningshytta Branstadbu. Da sola hadde forsvunnet til fordel for regn og grå himmel mens vi kjørte, tok det litt tid før vi kom oss ut av bilen. Det fristet nemlig ikke så veldig å gå ut for å sette opp teltet. Når det er lenge siden en har ligget i telt, glemmer en at regnet alltid høres mye verre ut når man sitter inne i noe og hører det tromme på taket. Været var slett ikke så ille likevel da vi først kom oss ut. Overnattingsutstyr ble pakket og vi ruslet oppover noen hundre meter til hytta, hvor vi fikk slått opp sommerteltet mitt, samt et lite telt som skulle fungere som bagasjetelt for anledningen. Mormors blomsterpinner i bambus fungerte fint som snøplugger (luksus å ha ei Mormor som har det meste og litt til liggende på lur, og som alltid hjelper vimsete barnebarn), og mannen i turfølget grov kuldegrop mens vi andre to testet ut primusen min (Kovea booster +1, les test her). Hadde bare gass liggende hjemme, men skal teste den på bensin neste gang. Den var ihvertfall enkel å bruke, og fungerte bra på gass. Resultat; fornøyd så langt.

Det var hele fjorten grader da vi kjørte gjennom Sunndalsøra, og rundt ti da vi satte opp teltet - temmelig behagelig temperatur med andre ord. Stroganoffgryte med ris og tyttebærsyltetøy, samt Freias sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert gjorde magene mette og turgåerne trøtte og salige. Innen mørket hadde senket seg, lå vi gode og varme i dunposene våre. Regnet, som hadde begynt på igjen, trommet taktfast på teltduken, og elva bruste. Trivsel!

Telt og snavling hører med på tur.

Neste morgen våknet vi til minusgrader. Etter å ha lurt litt på skredfare og om vi kanskje heller skulle kjøre til Dronningkrona, bestemte vi oss til slutt for å gå på Fløtatind (1711 moh).

 
7 plussgrader da vi la oss, minusgrader neste morgen.
Vi skrapet is av skiene mens sola skein på toppene.

Jeg har aldri gått på denne toppen så tidlig på året før. Vanligvis bærer man ski det første stykket, men vi kunne denne søndagen ta på oss skiene ved bilen. Nattefrosten gjorde det enkelt å gå oppover lia, og sola varmet godt. Vi var lenge de eneste på vei oppover, men etter hvert kom også to personer til. Snøen virket fast og fin, og fra Saufjellet og oppover virket den ikke soleksponert i det hele tatt. Vi grov og en liten snøprofil da vi var litt skeptiske til snøfaren, men kunne (med vår begrensede kunnskap) ikke se noen faretegn i lagene vi så. Det virket som om de satt godt sammen i hverandre under ei to centimeter tykk skorpe.

Glade turgåere i sola!

Vi ser toppen, og dagens toppbilde.

Solkremen var god å ha, og det var en knallfin turdag! Føret nedover var ikke det beste denne dagen heller da skiferdighetene ikke er på topp i skorpete, vind- -og varmepåvirket/ pakket finkornet snø. Det at vi var ganske sent ute med nedfarten (?) gjorde at vi fikk det harde, ujevne føret nesten hele veien ned. Heldigvis kom vi inn i mjuk og blaut smelta litt mer grovkornet snø de siste kanskje 500 høgdemeterne. Her var det gøy å kjøre!

Utsikt på toppen og nedkjøring.

Fløtatind er en kjempefin tur, men den er nok enda finere lengre utpå våren når sola har fått tatt mer og man får slushføre hele veien. Etter en hel dag i sola, kunne fornøyde Trondheimsboere sette seg i bilen og vende nesen "hjemover". Skiturer i strålende vårsol er fantastisk! Jeg gleder meg til påske!

• Kart: 1420 III Sunndalsøra og 1320 II Eresfjorden (her ser du selve toppen som ikke står merket med navn, men ligger i nærheten av Tordenskioldstinden el.l.)
• "Vanskegrad": En fin tur både lettere og tyngre utstyr.
• Høgdemeter: ca 1500 høgdemeter å gå.
• Tid: Anslått 4 - 6 timer opp på en del sider.
• Når: Finest utpå vinteren og til langt uti mai.
• Annet: Kan være greit å sette fra seg skiene rett under toppen - av og til en litt "ekkel" kant som man må skræve seg oppå om man absolutt vil ha med skiene helt opp. Nydelig utsikt!

Fjorårets turbeskrivelse til samme topp kan leses her; Fantastisk Fløtatindtur med den samme gjengen 15.mai 2010

Rondane

Fredag 18.september pakket vi bilen full og kjørte fra Trondheim. På Oppdal var det på tide med en tisse- og isspisepause (for Statoil hadde 40% rabatt på all is = snavvel). Derifra kjørte vi mot Dovre og Otta, før veien svingte til venstre oppover mot Mysuseter. Ved Mysuseter betales 15kr i bompenger, og man får kjøre et godt stykke videre innover til parkeringsplassen på Spranget 6 km unna Rondvassbu i hjertet av Rondane. Ei populær hytte og strålende værmeldinger gjorde nok sitt til at parkeringsplassen var temmelig oppfylt av biler da vi ankom seint på kvelden. På Spranget er det mulig å leie sykler (100kr) som man kan bruke på veien(en fin og bred grusvei) innover til hytta, eller man kan ha med sykkel selv. Vi hadde med en sykkel som ble ganske godt pålesset. Denne tok Siri ansvar for, mens vi tre andre gikk. Etter å ha tuslet innover mot hytta i mørket i halvanna time, slo vi opp teltene like ved veien. Klokka var godt over midnatt før vi fornøyde kunne ta en siste titt på stjernehimmelen og krype ned i posene for ei god natts søvn.



Lørdag våknet vi til nydelig vær. Dagen var perfekt til topptur, og målet var Rondslottet (2178moh). Etter å ha vært en snartur innom Rondvassbu og benyttet oss av dofasilitetene der (koster bare 5kr) begynte turen. Fra Rondvassbu går man opp en liten bratt bakke, og detetter er det slak stigning til man kommer opp i et slags skar. Her kan man velge om man vil gå til Storronden el Vinjeronden/Rondslottet.

Vi fortsatte videre innover mot Vinjeronden. Stien går ganske raskt over i ur, og det gikk temmelig flatt innover et stykke. Det er utrolig mye stein i Rondane. Etter nok ei lita stigning, var vi oppe i skaret mellom Vinjeronden og Storronden. Her var det på tide med en liten pust i bakken før de siste hundre høgdemetrene opp til Vinjeronden (2044 moh) gikk på et blunk. Fra Vinjeronden har man god utsikt både mot Rondslottet og Storronden. En matpause i sola var på sin plass, og til slutt fant vi en noen lunde vindstille "krok". Før man kan begynne å gå opp på Rondslottet, må man gå et lite stykke ned igjen fra Vinjeronden, men turen opp er allikevel lett.

Jeg husker ikke helt, men tror hele turen fra Rondvassbu til Rondslottet tok ca 3,5 timer. Fra toppen har man en fantastisk utsikt mot fjell i Rondane, Jotunheimen, på Dovre m.m.




På veien opp til Vinjeronden begynte vi så smått å sikle etter nok en topp - nemlig Storronden. Og etter at Turid hadde forhørt seg med sin særs fjellvante svoger, fikk vi vite at man lett kunne gå fra skaret mellom Vinjeronden og Storronden og opp til toppen. Saken var dermed avgjort, vi skulle opp dit også.

Ura opp mot Storronden (2138 moh) var bratt, men helt grei og fin å gå i. Det tok maks tre kvarter (og det var inkludert en temmelig lang fotosession på en "steinhest" som vi fant + en god del småstopp) opp til toppen. Her oppe var været litt mer skiftende, og skyene/skodda kom og gikk. Vi møtte et par på toppen som hadde brukt 2,5 timer fra Rondvassbu og opp til Storronden, så det var ikke så veldig langt å gå ned igjen den veien. Allikevel tok det sin tid da ett stk kne (tilhørende undertegnede) valgte å slå seg vrangt.



På veien ned i kveldssola, fikk høstfargene et kanskje enda vakrere preg enn midt på dagen. Omtrent 8 timer etter avmarsj var vi tilbake på teltplassen. Det var på tide med middagslaging. På menyen stod meksikansk gryte med ris og sjokoladepudding med vaniljesaus - nam!






Litt slitne og veldig fornøyde med dagen, tok vi kvelden relativt tidlig. Neste morgen var været gråere, så vi tok oss god tid til frokost med kaffekoking (og kaffebart) før vi ruslet oppover Illmanndalen med fiskestanga på sekken. Fiskekort fås kjøpt på hytta til 50kr per person eller 100kr for en familie.



Et ekstra rødt område på bakker førte til at Siri og Turid ivrig satte de seg ned røsket opp og flyttet rundt på lyngen. Etter noen minutter med iherdig arbeid, dukket et lynghjerte opp. Vi gikk ca en time oppover dalen før vi begynte å fiske. Selv om vi hadde på våre antatt beste spinnere (som vi såklart ville slukt tvert om vi var fisk - glupske som vi er), kjente vi ikke så mye som et eneste napp. Da var det godt å vite at vi hadde middag som ventet på oss i teltet, og brownies i tursekkene. Det ble en koselig søndagstur, og ingen av oss hadde særlig lyst til å gå den siste biten ned til teltplassen og pakke sammen. Sola og fjellet fristet mye mer enn en mandag i byen med skole og jobb.



Etter at teltene var pakket ned, syklet Siri i racerfart tilbake til Spranget. Sykkelen var så fullesset at svinging ikke var en reell mulighet, men heldigvis hoppet folk til sida og potensielle velt ble dermed unngått. Innen baktroppen nådde Spranget, hadde Siri allerede mekket en nydelig middag (karbonadebiter i brun saus med ris og stekte tomater og løk) til oss inne i en stor lavvo på parkeringsplassen. Og når klokka nærmet seg sju, var bilen ferdig pakket og vi vendte nesen hjemover mot byen.

Snøhetta!

Denne helga i midten av september skulle Ski & Fjellsportgruppa i NTNUI til Snøhetta. Snøhetta er landets høyeste fjell utenfor Jotunheimen (2286moh) og et yndet turmål for mange. Fjellet er og lett tilgjengelig på sommerhalvåret, landskapet er rundt og "snilt" og man kan til og med oppleve å møte på moskus der. Planen var å kjøre de 18 milene fra Trondheim og nesten fram til Snøheim på Dovre etter skolen på fredag, for så å bruke lørdagen til å gå på toppen. Men med denne værmeldinga; "Fjellstrøkene Dovrefjell - svenskegrensa: Vestlig frisk bris 10 m/s, stiv kuling 15 utsatte steder. Regn, snø på toppene. Lørdag kveld nordvestlig stiv kuling 15 utsatte steder. Regnbyger.", utsatte vi avreisa til lørdag ettermiddag. Det viste seg å være et sjakktrekk, for mens vi hadde skodde, lett yr og MYE vind lørdagskvelden, forsvant skyen som lå over toppen da vi begynte å gå mot den på søndag. OG vi fikk SOL, SOL, SOL (og bare litt vind) :D

Det ble en tur der vi fikk oppleve høstfjellet på sitt vakreste!

Fra p-plassen går man ca 2km inn til Snøheim (turistforeningshytte som for tida er stengt). Videre derifra går det både T-merket sti og merking med påler. Slakt først, så jevn stigning opp til toppen. Ut fra værmeldingene hadde jeg sett for meg at nysnøen lå langt nedover fjellet nå, men der tok jeg feil. Ura var kun snødekt de siste par hundre høgdemetrene. Vi var ei stor gruppe på 23 personer, og med noen små praktiske uhell underveis (bl.a. hull i en camelback som medførte at en person måtte gå ganske langt tilbake for å hente vann), brukte vi ca 3,5 timer opp. Siden været var så fint, ble vi sittende ganske lenge på toppen - snavlende på seigmenn og bamsemums (obligatorisk på S&F-tur).

Pga at veien mellom Hjerkinn og p-plassen før Snøheim er stengt store deler av dagen, tok vi oss god tid ned igjen også, og kjørte fra Dovre kl 19. (Bomveien som koster 50kr er åpen mellom kl 15 og 16 + kl. 19-08). Vel nede fikk vi høre av noen menn som satt der at det nettopp hadde vært seks moskusokser noen hundre meter unna. I tillegg viste det seg å være tre stykker lengre nede mot Hjerkin. To av turfølget snek seg nærmere dem og fikk tatt noen fine bilder, men jeg så dem kun på avstand. Det er visst mye moskus i år.

Folk virket fornøyde med turen, og da må også turlederne si seg fornøyde :) Planlegginga på forhånd og opphenging av blaute telt fulle av sand, skrubbing av kasseroller med fastsvidd spaghetti og kjøttdeig i tolvtida søndagsnatta og levering av leiebiler tidlig mandag morgen var virkelig verdt det. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle nå toppen når jeg så yr sine meldinger i forkant av helga, og det var kanskje med på å gjøre gleden over det flotte været og solbrente lepper enda større!


Selv om primusene trøblet litt, ble det middag/nattmat til slutt

Teltplass i ei sandgrop - litt i le, men fortsatt mye vind.

På dette bildet er det faktisk tre moskus - de er bare litt langt unna :P

(Trykk på bildene for å få dem litt større!)

Ferie i uke 32 - del 1, Lauparen og Grytavatnet

Første del av ei fin og avslappende ferieuke sammen med en jeg ikke hadde sett på 4 uker (!) bestod av to netter i telt ved det idylliske Grytavatnet (Ørskog kommune i Møre & Romsdal). Man kjører til Tresfjorden eller Vaksvika og tar av innover Kjersemfjellet / Vaksvikfjellet (fjellovergangen mellom Vaksvika og Tresfjord). Fem - seks kilometer fra Vaksvika tar man av til høgre innover bomveien mot Grytalisetra (20kr i bompenger), og etter noen minutter til med kjøring kommer man til parkeringsplassen.

Oversiktskart - trykk på bildet for å se nærmere Kart - Lauparen m.m.

Vi slo opp teltet sent mandag kveld etter ca en times gåtur innover på sti i slakt terreng fra parkeringsplassen på Grytalisetra, tok et forfriskende nattbad i vannet og hoppet i posene. Tirsdag gikk vi på Lauparen (1434 moh) og på Svartvassegga (1217 moh). Vi prøvde oss også på Grytavasstinden, men snudde et lite stykke nedenfor toppen da det var vanskelig å se hvor vi kunne gå i tillegg til at mørke skyer kom snikende (ikke bra med regn i bratte, mosekledde fjellsider). Turen til Lauparen fra Grytavatnet tok i underkant av 2 timer, og man kunne stort sett følge sti oppover. Stien går først til Trongebotn og derifra tar man sikte på en varde som står oppe i skaret mellom Lauparen og Svartvassegga. Vel oppe i skaret tar man mot venstre opp mot Lauparen; litt ur ganske tidlig i løypa, men man finner lett igjen stien ovenfor den. Bratt en 50 høgdemeter under toppen, men her er det satt opp et gelender man kan holde seg i opp ei lita "kneik". Luftig på toppen og fin utsikt.

Onsdagen ble brukt til en blåbærspise- og fototur oppover Litlebotn. Jeg gjorde et forsøk på å komme meg opp på Litlebotntinden (1302 moh). Forsøket ble avbrutt da jeg "feiget ut" en 6-7 høgdemeter fra toppen når klyvinga ikke lengre foregikk på baksida av fjellet, men nesten ute på kanten (og det var laangt ned til Grytavatnet!), og føttene mine plutselig ble litt småskjelvne. Er glad jeg snudde, for dersom jeg hadde tvunget meg opp de siste metrene (noe som sikkert ikke hadde vært noe problem), hadde det blitt superskummelt ned igjen med blikket vendt mot stupkanten på den ene sida og den relativt bratte fjellsida på den andre. Var kjekt å komme tilbake til vannet nede i Litlebot og han som ventet der med en stk overtråkket fot.