Dønttinden 1676 moh

Etter fem timers soving, ventet en nesten fem timers biltur til Verma i Rauma kommune etterfulgt av en 9,5 timers skitur. Datoen var 19. mai og målet var Dønttinden som lå et stykke unna og 1676 moh. På veien nedover Romsdalen, tok vi av fra hovedveien mot Sletta. Veien gikk bratt nedover, over ei bru og så bratt oppover. Oppe ved en gammel går parkerte vi. Derifra sto det et skilt innover mot en skogsvei. Skiene ble satt på sekken og vi bar dem kanskje en halvtimes tid oppover skogsveien. 

Kart fra norgeskart.no 

Pilene viser startpunkt ved Sletta og sted hvor Verma bør krysses ved demninga og hvor man bør fortsette på høgre side av dalen innover i stedet for venstre som vi gjorde - følger skogsvei og det er mye jevnere og finere å gå, samt at man slipper å vasse i iskaldt vann.

Oppstart fra Sletta

Skituren begynte opp noen svinger, før den fortsatte laaangt innover Vermedalen. Vi gikk på venstresida (sørvestsida) av dalen / elva. Rusleturen bortover var slak, men det var likevel litt "minikupert". Etter å ha gått i flere timer (ihvertfall et par) og passert en del hytter, var det på tide med lunsjpause. Hundeeieren i turfølget måtte dessverre snu her (før vi en gang hadde begynt på stigninga) da den ene hunden hadde kuttet leggen sin på en stålkant. Dyrlegen ble neste stopp for dem. 

Lunsjpause

På det store bildet ser man toppen i det fjerne

Etter lunsjpausen fortsatte vi et lite stykke til innover dagen. Et par småbekker var allerede krysset da vi oppdaget at vi måtte av med sko og sokker for å krysse ei elv (det som lengre nede blir Verma). Det var iskaldt. Hunden klamret seg til en stein og bremset som best den kunne, men ble til slutt dratt med over likevel. Heldigvis varmet sola relativt godt og beina ble raskt tørre og varme igjen. På andre sida av elva fortsatte vi et lite stykke til innover dalen, før kursen ble satt oppover. Jeg var sliten i låra allerede før stigninga begynte - lovende for resten av turen. Med den lange anmarsjen er vel turen minst like egna for fjellski som for toppturutstyr. 

Kart fra norgeskart.no

Kryssing av en bekk og ei elv

Kaldt!

Og som om det ikke var nok at låra var møre som bare det. Da vi endelig trodde vi nærmet oss toppen, viste det seg at det ikke bare var en luretopp, men hele tre (!) før vi endelig så toppen (gikk langs et "band"). Før denne kunne bestiges, måtte man til og med "gi tapt på vunne høgde" ved å renne noen høgdemeter ned igjen først. Stakkars, slitne beina. Det gikk oppover i snegletempo - men som man sier, det er i motbakke det går oppover, og vips så var toppen der og sjokoladen fant veien fra sekken til munnen. Premie!

Kart fra norgeskart.no

Ca rute fra oppstigninga begynner er tegnet inn på kartet.

Øverst: Luretopp en og to.

Nederst: Rype, endelig vises den ekte toppen.

På toppen! Det var fin utsikt mot mange fjell.

Lånehund

Toppbilde 1

Toppbilde 2

Nedturen var ingen nedtur, men en opptur. Det var skikkelig kjekt å renne ned fra fjellet. Da vi nærmet oss dalen igjen, holdt vi oss på venstre side (ville vært høgre på vei oppover) og staket oss bortover. Vi kom inn på en skogsvei etter å ha passert noen hytter, og fulgte denne nedover. Lykken var stor da det viste seg at vi kunne krysse Verma via ei demning. Denne demningen tok oss over til skogsveien vi hadde fulgt i starten på venstre sida av dalen da vi gikk oppover. På det øverste kartbildet, er demninga markert med ei pil. Det ville lønt seg å krysset elva her også på veien oppover og gått på høgre side av dalen i stedet for ruta vi valgte å gå.

Da vi satte fra oss sekkene ved bilen igjen hadde vi vært ute på tur i 9,5 timer. Det er med andre ord en relativt lang tur.

Alt i alt en flott dag ute på ski! 

Beina var gode og slitne da kvelden kom.

Smørbottentind 1188 moh

Ein liten tur er betre en inkjen (?)! Helg er ikke alltid like stor stas. En kan bli sliten av å ha for mye å gjøre, men jammen er det ikke så veldig avslappende å ha så lite å gjøre at man blir superrastløs heller... Denne helga har vært litt både og. Trondheimstur var uaktuelt ettersom jeg var der på et møte torsdagen. Været har vært relativt labert med regn og vind i går og gråvær og vind i dag. Lørdagen ble brukt til "forefallende" arbeid (skriving av journaler og testrapporter) på jobb. I dag ble klokka 14 før jeg endelig tok meg sammen og kom meg ut på tur.

Om humøret er litt skralt før man begynner å gå, er sannsynligheten for at det bedrer seg i løpet av turen enorm. Frisk luft og mosjon er en gullkombinasjon!

Så; tilbake til Smørbottentind! Turen begynner i Skorgedalen i Rauma kommune. En gjør unna en god del av stigninga i bil oppover en bomvei som går helt opp til 318 moh. Det var ingen andre på tur på fjellet i dag, jeg fikk det for meg selv. På dager der en trenger litt pusterom, kan det være ganske greit.

En kunne fremdeles ha på seg skiene helt nede ved parkeringplassen. Det var noe mer glissent oppover lia, men veldig greit å gå på snø hele veien. Oppover fjellet var det kommet nysnø som var relativt tung og våt å tråkke spor i. Fordelen med konsistensen på snøen var at fellene satt godt. I tillegg er snøfallet et knallbidrag til forlengelse av skisesongen! Oppe på toppen blåste det friskt, men med 15 plussgrader nede ved sjøen ble det likevel ikke kaldt. Nedkjøringa var kjekk trass i litt sugeføre.

Litt sol på Skarven

Snøføyk på toppen

På veien mot ferga stoppet jeg for å ta bilde av et blomstrende frukttre. Små positive "lyspunkt" finnes det mange av i verden, en må bare ikke glemme å legge merke til dem. De er kanskje ekstra viktige på dager som er triste, skumle, uvirkelige, sårende eller vanskelige på en eller annen måte - slike dager der disse små tingene og smilene ofte kan utgjøre en forskjell.

Ystetind igjen...

Noen uker etter forrige blogginnlegg, er en Ystetindtur fra tirsdag denne uka (08.05.12) det første jeg gidder å skrive om - ettersom det er så lettvint. Nøyer meg med å si at turfølget var det samme som sist, også denne gangen var vi klare for tur først etter endt arbeidsdag, vi måtte bære skiene mye lengre enn sist, det var mer vandring over lyng/myr og steiner enn sist og mer nysnø enn sist. Været var skralere, og det var færre folk på tur. Kort oppsummert holder jeg en knapp på den forrige turen, da været var litt finere da og vi gadd å gå helt på toppen. Likevel var det stas å komme seg ut i frisk luft med trivelig selskap! Vi snudde kanskje 15 minutter under toppen pga at været ble enda gråere, vindstyrken økte og det begynte å snø bittesmå snøfnugg. Det var kommet en 15-20 cm med nysnø i helga som allerede hadde rukket å bli litt kompakt. Det var fint å renne likevel!

Utsikt mot toppen.

Vi gikk på ski på stein og snø.

Tørrsnø!

Urdfjellet 979 moh

Yr sin solmelding på torsdag stemte godt, og klokka halv fire var det på tide å komme seg avgårde fra jobb. Sammen med ei venninne var Urdfjellet ettermiddagens mål.

Turbeskrivelse: Vi parkerte ved Skarstua i Fræna kommune (ca er kvarter å kjøre fra Molde sentrum). Fra parkeringa fulgte vi en skogsvei nordøstover, rundt en sving og over ei bru. Et lite stykke etter brua (etter en venstresving) begynte løypa oppover mot fjellet. Først gikk den over ei myr, før lia tok til. En skulle her sikte på ei åpen glenne som en kan se. I begynnelsen av lia var det temmelig lite snø da vi gikk, så det ble litt "øyhopping" oppover. Vel over den tetteste skogen, ble det litt slakkere og mer snø.  Bratteste helning var angitt til å være ca 31 grader. Sporene gikk rett opp til toppen som er ganske rund og fin med god plass og varde med bok til å skrive i. Total stigning på turen er 769 høgdemeter, perfekt for en ettermiddagstur! Det var skikkelig varmt opp lia og leggene måtte få seg litt frisk luft. Fra toppen var det nydelig utsikt mot fjell og hav. Sola lagde et flott gullskimmer der ute. Litt kald vind på toppen, men ikke verre enn at det var helt ok å stå litt i bare sportstopp da en skiftet til tørr ulltrøye.

Da vi skulle renne ned, valgte vi å renne oss litt østover langs ryggen før vi satte kursen rett nedover. Det var supert føre nedover med noen centimeter slush oppå et hardere underlag. I et "heng" like før skogen, stakk det fram en del steiner og var våtere. Med litt graskjøring, gikk det greit å ha på skiene helt ned til skogsveien. Å ha muligheten til slike turer etter jobb er luksus!

Like før toppen.

Idyll!

Gullglitter i havet!

Utsikt mot Urdfjellet fra parkeringa på Skarstua.

Kart fra http://mrfylke.no/Morotur/Turer/Urdfjellet

Flott tur! Sol opp, slushføre ned.

Sollia - Dua og Tovarden

Tirsdag og onsdag var det godt å komme seg ut på tur etter to slitsomme dager på jobb. Strålende vårvær gjør underverker for hodet. Et tidligere omtalt område i Gjemnes kommune kalt Sollia var igjen turmålet. Akkurat passe slakt terreng for fjellski med kortfeller. Temmelig hardt føre og ujevnt underlag, men fint likevel.

Duå 798 moh

Toppvarden

Fjell

Gråvær på vei opp, på toppen brøt sola gjennom skyene.

Duå 

Finfint rundskue

Hjemme ventet kos fra katten og
grønnsakssuppe med grove scones til middag.

Tovarden 680 moh

Sol på toppen, men hardt og sporete/ dårlig føre ned igjen.

Trondheimshelger

Trondheimshelger har det nok vært flere av nå etter at jeg flyttet fra byen enn da jeg bodde der. Denne helgen var "Fabian" (kjekt med bil når man bor i distriktet) nyvasket og fin før kjøreturen. Lørdagen ble brukt til en morgenfrisk skitur i Bymarka, noen ærender i byen og en vårlig vandring på Ladestien. Begge turene i strålende solskinn og med trivelige venninner. Det er kjekt å se at både marka og stien ved sjøen er fylt av friluftsglade mennesker i alle aldre (frisk luft og fysisk aktivitet er gull verdt!).

 

Torsdag og fredag i påskeferien var  jeg og i Trondheim. Byen bød da blant annet på påskestemning hos Mormor og en trivelig påsketur sammen med henne. Appelsin, kakao og kvikklunsj var selvskrevne ingredienser i tursekken. Nysnøen ga flott vinterstemning i Bymarka. I et tre i gata hadde noen pyntet til påske med fargerike påskeegg. Artig påfunn!

Reprise i sol

Å våkne til strålende sol fra skyfri himmel for så å sette seg i bilen for å kjøre til jobb er ikke det kjekkeste man gjør. Undertegnede klamret seg til påskefølelsen i dag ved å spise appelsin og drikke rett-i-koppen-kakao på jobb. Etter jobb ble det tid til en liten skitur (samme sted som i går), og det beste av alt: Sola skein fortsatt!

Black and white

Etter en rolig start på dagen i går ble planene om topptur skrinlagt. Det begynte å bli for sent på dag. Strikking av en skivott ble påbegynt, men utpå ettermiddagen tok rastløsheten overhånd. I femtida befant jeg meg på Sollia (et område med slakt fjellskiterreng) med skiene på beina. Det er lett å bli "lurt" av svart-hvitt-tenkning og enten eller -  at det ikke ble tur i det hele tatt ettersom jeg ikke kom meg opp tidlig og ble med på topptur, men det er viktig å ikke glemme nyansene. En liten kveldstur på fjellski helt alene på en minitopp gjorde underverker for sjel og kropp. Vestlandsnaturen er vakker.

Høsthelg i Trollheimen

Tidlig lørdag morgen satte jeg meg i bilen og satte kursen i retning Oppdal. Morgenen var nydelig, og jeg måtte stoppe flere ganger på bilturen for å ta bilder.

På Oppdal møtte jeg resten av turfølget. En tur innom Coop utstyrte oss med rikelig med mat og snavvel. Vi var klare for tur. Veien gikk til Gjevilvasshytta (bomvei 50kr). Hovedhytta var stengt nå, men vi tok av senger i den lille selvbetjente hytta (10 senger totalt). Etterpå bar det ut på tur. 

Blåhø 1671 moh - lørdag

Kart fra norgeskart.no

Siden klokka allerede var litt mye før vi kom oss ut, valgte vi å ta bilen et lite stykke fra Gjevilvasshytta (et par kilometer) og mot vestenden av Gjevilvatnet. Her kunne vi parkere på en stor parkeringsplass hvor det gikk sti mot Blåhø og Trollheimshytta. Været var strålende, og vi kunne gå i singlet eller bikini på begynnelsen av turen. Rundt oss var vi omgitt av vakre farger. 

Røde og gule fargeklatter

Øverst til høgre: Utsikt fra Gjevilvasshytta.

Øverst til venstre: På vei opp fra Blåhøtjønna

Utsikt mot Gjevilvatnet

Ruta vi gikk - sånn cirka.

Vi fulgte ruta mot Trollheimshytta opp til vi møtte elva som går fra Kamtjønnin / Blåhøtjønna. Her valgte vi å gå opp til Blåtjønna og fortsette opp ei lita bratt side opp mot der Speilsalen lå før. Det lå nå bare litt snø/is der. Videre gikk vi oppover mot "ryggen" i stein/ur og opp på toppen. Det var litt løst å gå den bratte skråninga opp forbi isen/ snøen, men vi syntes det var greit å gå der når vi gikk ved siden av hverandre / nær for å unngå å løse ut steiner på hverandre. 

Forbi der Speilsalen lå før.

Vi gikk opp til venstre for den venstre snøflekken på bildet.

Den siste biten opp mot toppen ser en på bildet under. Skyene hadde tatt overhånd, og sammen med litt yr og vind gjorde været det litt kjølig på toppen. 

Siste bit opp mot toppen.

Geolog på tur.

Øverst til høgre: På toppen!

Nederst: På vei ned mot Kamtjønna.

På vei ned fra fjellet, gikk vi mot Kamtjønnin. Vi måtte følge ryggen et stykke videre fra toppen før vi kom så langt bort at det ble slakt nok til at vi kunne skrå ned mot vannene. Fra Kamtjønnin kom vi inn på merket sti. Denne fulgte vi over bekken fra Kamtjønnin/ Blåhøtjønna, og kom inn på stien vi hadde gått opp. Vi rakk akkurat ned til bilen før det ble helt mørkt. 

Turen tok totalt ca 8 timer. I følge www.ut.no er løypa tur/retur Gjevilvasshytta, Kamtjønnin, Blåhø ca 20 km. Jeg vet ikke helt hvor langt det ble med den runden vi tok. 

Vel tilbake på hytta, ble vi møtt av seks andre turmennesker. Rondane viltgryte med potet og tyttebær smakte himmelsk. Kvelden ble avsluttet med litt snavvel og skravvel før vi trøtte gikk i seng. 

Mat er viktig på tur: Middag og frokost (egg og bacon).

Storhornet 1589 moh - søndag

Nok en strålende høstdag. Temperaturen hadde sunket noen hakk, og lufta var skarpere denne dagen. Vi hadde ikke allverdens med tid før vi måtte sette kursen mot Trondheim. Dagens turmål ble derfor Storheia. Vi kjørte fra Gjevilvasshytta og nesten ned til Jokeren som lå like nedenfor der bomveien til Gjevilvasshytta startet. Der tok vi oppover mot Breen gård, hvor det er parkering. 

Turen opp mot Storhornet gikk først på sti opp ei li, på "Veslehornsida" av en bekk. På ca 1000 moh krysset vi over bekken og fulgte sti et lite stykke, før stien forsvant og vi gikk i lyng forbi et par "hauger" og i ur den siste biten opp mot toppen. 

På vei oppover mot Storhornet

På toppen skrev vi navnene våre i boka som ligger inne i steinhytta der, tok toppbilder og nøt utsikta. 

Veien ned igjen gikk samme vei. Hele turen tok i underkant av 4 timer. Vi fikk akkurat tid til en kake- og kaffepause i sola på ei grasslette i Oppdal sentrum før vi kjørte til Trondheim. 

Gjengen på tur