Cabo Polonio - 16. - 20.mars

Bading, hundehvalper, sjøløver, fyrtårn, sand, kilometervis med strand, levende lys, nydelig stjernehimmel, brønnvann, "utedusj", frisk luft, pøsregn, lyn, bølgesus, sol, skyer, avslappet, fargerikt, koselige små hus, hester, gjess, høns, gammeldags, øde, idyllisk, rolig.
(og surfing, skilpadder og noen ganger i juli pingviner - men disse timgene prødve/så ikke vi)

Cabo Polonio - et vakkert lite sted på Sør-Amerikas østkyst, nærmere bestemt i Uruguay - det lille landet mellom Brasil og Argentina som på 1930-tallet tilegnet seg respekt fra de store naboene sine ved å vinne verdensmesterskapet (tror det var det) i fotball.

Veldig glad for at dro i mars og ikke i januar / februar når det er høysesong!

Montevideo 16.mars

Middag før avreise, på båten og Montevideo.
Kontainerne på bildet er ikke der fordi de er pene å se på, men fordi ei venninne som var i Montevideo tidliger og tok en guidet tur med turistbussen fortalte om hvor opptatt guiden hadde vært av å fortelle om og vise den den gamle, nåværende og kommende kontainerlagerplassen.

Reisa begynte 0115 fra Boquebus sin stasjon på Puerto Madero i Buenos Aires. Herifra gikk ei stor ferge over til Colonia. Overfarten tok ca tre timer, og selv om stolene var gode å sove i, var bølgene litt for store til at jeg greide å komme meg sovende gjennom natta. Sjanglende og bredbent, med klamretak i nærmeste stol dersom jeg skulle passere noen i midtgangen (mens de holdt i stolen på motsatt side) for å ikke krasje, rakk en stk uerfaren sjøfarer med kvalm mage heldigvis fram til do.

Etter ca tre timer videre med buss, ankom vi Montevideo, Uruguays hovedstad, litt over klokka seks om morgenen. Trøtte og med full ullmundur (var kaldt!) sank vi ned i fargerike plaststoler inne på busstasjonen. Der ble vi sittende til turistinformasjonen åpnet to timer senere. Forresten, å kalle det en turistinformasjon var kanskje å ta litt hardt i. Jo, vi fikk informasjon, men nitti prosent av den viste seg i ettertid å være ukorrekt. Blant annet lette vi forgjeves etter markedet hun hadde fortalt oss om som viste seg å bare være åpent i helgene, og man kunne alldeles IKKE betale med kort på restaurantene og "supermarkedet" i Cabo Polonio! (noe som var litt dumt da det fikk oss til å bare ta ut ca 300 NOK i Uruguayanske pesos på busstasjonen - ikke så veldig mye for fire dager. Særlig da Uruguay er et dyrere land enn Argentina).

Da vi var innom Montevideo noen timer på vei hjem igjen fra Cabo Polonio noen dager senere, fortalte hun oss og at det ikke var noen restauranter i nærheten av bussholdeplassen - man måtte helt ned til gamlebyen. Uansett hvordan man vrir og vender på det og hvordan man definerer ordet restaurant, blir ikke den opplysninga korrekt heller.

Iherdig studering av kart for å finne markedsgatene hjalp ikke på en tirsdag

På Mercado del Puerto hadde de t.o.m. empanadas fylt med dulche de leche!
Ser for meg at det er en del hakk kvalmere enn de gode vi pleier å spise med grønnsaker, kylling, ost eller kjøtt.

Hodet var en smule bedøvd etter kun et par timers søvn, så fikk ikke så mye ut av sightseeingen i Montevideo. Men det så ut til å være en by med grei størrelse på sentrum - det gikk helt fint å gå fra "gamle sentrum" og "Mercado del Puerto" (visstnok det beste stedet å spise lunsj på i Montevideo, men vi var der litt for tidlig for den type aktivitet) og tilbake til busstasjonen. Fikk og gått i "turistgata" i gamlebydelen, men husker ikke navnet på den, og slappet av litt på en benk på "Frihetsplassen". Her ble gamle bygg og pene statuer kontrastert med stygge store blokker dekket av "airconditionkasser" på utsida.

Trøtt turist og airconditionkasser på huset

Klokka 1430 kunne vi endelig sette oss på bussen nordover mot Cabo Polonio. Denne tok 4,5 timer og kostet ca 600 URU pesos, som er ca 200NOK, tur / retur. Dessverre var returavgangene kun på ettermiddagstid, så da funket planen om å se Colonia i noen timer på vei hjem på fredagen heller dårlig. Vi får heller ta igjen den verdensarvlistede byen en gang senere om vi rekker det. Den ligger jo bare en båttur unna Buenos Aires.

Høsten kommer

I dag tidlig var det kaldt å jogge (spent på hvordan turen til Machu Picchu går med årets labre innsats på treningsfronten...) uten skjerf, og jeg så barn i boblejakke på vei til skolen! Spørs om høsten er på vei.

Håper det blir sol og varmt på dagtid i Uruguay, som ligger en en til tre timers båttur nord for Buenos Aires, denne uka likevel. Høsten hjemme i Norge kan ihvertfall være veldig fin (*tenke på f.eks. turen til Rondane eller padlende i Trondheimsfjorden i sola i høst*). I kveld reiser vi nemlig på strandferie til Cabo Polonio, en sandspiss som stikker ut i Atlanterhavet omtrent fire timer nord for hovedstaden Montevideo. Det går ikke bilvei dit, og det er ikke elektrisitet. For å komme seg fra stedet der man går av bussen og til stranda, må man gå 7 km i sanddynene eller sitte på en firhjuling. Utflukten på dette lille, idylliske stedet blir fra tirsdag til fredag og vi (= fire nå da Idas kjæreste kom i går) satser på "hyttekos" i et lite, kvitt murhus, soling, lesing og postkortskriving på stranda og kanskje noen oppdagelsesferder i håp om å se sjøløver. Har og hørt et sted at det kan være mulig å se pingviner om man tar båt til ei øy, men mulig det bare var i juli. Det hadde vært fantastisk om det gikk an nå også. De er en av mine favorittskapninger; underholdende bare å se dem gå bortover på sin merkelige i og morsomme måte.

Hytta vi skal leie - bilder tatt fra www.cabopolonio.com

Høysesongen for Cabo Polonio er januar og februar, og det kan da være vanskelig å få overnatting der. Nå i mars er derimot sommerferien over for folk flest og prisene på overnatting er redusert med over halvparten. Vi betaler totalt 30 USD per natt for den lille murhytta vår. Det blir ikke så mye når vi deler på fire. Bussbillettene fra Buenos Aires til Montevideo (inkl. ferga over til Colonia) kostet ca 190 pesos tur/ retur per person (= ca 290 NOK). I tillegg koster bussen fra Montevideo i retning Barra de Valizas litt, og man må regne med å betale rundt 60 Urugayanske pesos for den halvtimes lange turen med firhjuling.

Cabo Polonio sett fra lufta - bilde fra www.cabopolonio.com

Les mer om Cabo Polonia her; http://www.cabopolonio.com

På denne sida finner man og info om husene man kan leie for å ligge over på stedet. Det går ikke an å overnatte under åpen himmel på stranda, for der er det ikke lov å oppholde seg verken før soloppgang eller etter solnedgang. I oktober - november kan man se hvaler på vei nordover fra Antarktis fra stranda. Ser og at noen tipser en om å dra på utflukt til værnede Ombutrær. Disse trærne kan bli over fem hundre år gamle, har en croissantaktig oppbygning og blir hule inni etter hvert som de innerste lagene dør. Trærne finnes kun i pampasen i Argentina og Uruguay.

Men er vel på tide å pakke og få gjort litt andre ting og før bussen går. Regner med at ulltrøya, langbuksa og myggiddelet blir med i sekken sammen med bikinien... Håper på å få sett litt av Montevideo før bussen går videre til Cabo Polonio i morgen ettermiddag (kommer til Montevideo på morgenen), og Colonia som snarest på vei hjem igjen.

SPA

Denne lørdagen ble dedikert til å skjemme bort seg selv. Dermed fant seks skandinaviske jenter (bare Finland og Island manglet representanter) veien til Buenos Aires SPA i Avenida Medrano 1047 (eller kanskje 1074 - husker ikke helt). For to av dem var dette dagen før dagen der de skulle møte kjærestene igjen etter ganske mange uker (heldiggriser), så de hadde kanskje en ekstra god grunn til å bli skrubbet og pyntet litt ;)

Spaet inneholdt et varmt basseng med en massage/bobleaktig effekt som stod på en sjelden gang i blant, et lite kaldt basseng, ei badstu, ei finlandsk dampbadstu, stoler til å sitte inne og slappe av, en takterasse med stoler og noen blomster, en liten "restaurant" og noen treningsapparater. Visstnok var det og et stort basseng i kjelleren, men etter å ha gløttet ned trappa og bare se ei stor og kvit mannerumpe og en hårete rygg, var det helt greit å få vite at vi ikke kunne bruke akkurat det bassenget denne dagen.

For en dag som inneholdt massage for hele kroppen, ansiktsbehandling, pedikyr, manikyr, en skrubbeting i den finlandske badstua og et måltid inkl. drikke, kostet det 240 pesos. Prisen var det ikke noe å si på, men det viste seg at opplegget ikke var så veldig proft. Det virket som om dama som skulle sette opp timeplanen for folk mht de ulike aktivitetene ikke hadde helt kontroll. Dette førte til mye venting. Andre ting som ikke var helt optimale, var at ansiktsbehandlingsdama brukte de samme engangshanskene på alle sine ansikter, at pedikyr/manikyrdama heller ikke var så veldig opptatt av hygiene og at bassengene var små og litt slitte. Det hadde og vært smart med solkrem, men det må vi nesten ta på egen kappe. For selv om takterassen fristet og var et fint sted å ligge på, var det lett å bli i overkant godt stekt når man var innsmurt med olje etter massasjen.

Likevel var det en avslappende dag (ble dog litt rastlaus av ventinga etter hvert), og man følte seg veldig ren når man etter x-antall timer forlot lokalet. Jeg har aldri vært på noe sånt før, og tror ikke jeg kommer til å bli en gjenganger, men det var artig å ha prøvd det sammen med kjekke folk og til en overkommelig pris. Alle "behandlingstypene" var helt nye for meg, og jeg likte ansiktsbehandlinga og pedikyren best - fint å ha et ansikt og føtter som føles gullende rene og myke. Massasjen var litt snodig, ganske behagelig og litt vond av og til - f.eks. når de moste nakken / skuldrene og trykte fingrene inn mellom knoklene i ryggrada. Massører må forresten bli temmelig slitne etter en arbeidsdag så hard som de trykker over alt...

Kvelden ble avsluttet med en svært så trivelig middag hjemme hos ei venninne og vertsfamilen hennes. Dessverre reiste hun hjem i dag, så dette var avskjedsmiddagen hennes. "Familien" hennes bestod av ei stilig gammel dame, hennes like gamle kusine fra Spania og en sytten år gammel gutt fra Colombia som er i BA for å prøvespille for et fotballag. I tillegg var ei venninne av huseieren på besøk. De gamle damene var søte, kunnskapsrike, kaklende, snille og morsomme. Å bo slik må være det ulitmate om man ønsker å lære seg språket - hvem kan vel si nei til å snakke med pratsomme og søte gamle damer? Spansken min har gjort minimale framskritt under oppholdet, men det er interessant å følge med på samtalene likevel og se om man skjønner noe av og til.

Maten var utsøkt ("muy rico" som jeg i går lærte at betydde svært god og ikke svært mektig som jeg hadde gått rundt og trodd helt siden det ble sagt om en tirimasuporsjon som ble gitt til en tiggergutt etter et cafebesøk for ganske så mange uker siden) og ble servert i det uendelige. Forretten bestod av hele tre pizzaer, og den første vegetarpizzaen er den beste jeg har smakt her i BA - endelig en argentiner som skjønner at to cm med ost på toppen ikke gjør pizzaen noe bedre. Etterpå var det meningen at vi skulle spise "pastaklumper" (ferske pastabiter med noe fyll inni - kan være alt fra div. grønnsaker eller ost til kjøtt og kylling). Disse var og veldig gode, men det var komplett umulig å spise opp hele porsjonen. Dessertmagen hadde likevel plass (som vanlig), og isen som ble servert gikk ned på høykant. Toppen på kransekaka var en mektig kjeks med vaniljekrem. Etter et slikt matauke fristet det mest å gå hele veien hjem, men en taxi som vi ringte og bestilte var nok ei mer fornuftig løsning. For å være på den sikre sida tok vi bilde av nummerskiltet med et kamera som tilhørte henne som bodde i huset, så visste de hvem sjåføren var om noe skjedde.

Fredag var vi forresten på Milonga på ett eller annet tangosted i Palermo. Hit kom folk for å danse tango, og det var og et slags danseshow. De fleste så elegante og kjempeflinke ut.

Bailan muy bien!

Buenos Aires viser sitt stygge, besette og onde jeg

Liker IKKE Buenos Aires når ei venninne forteller at taxisjåføren stoppet i ei øde gate i går på vei hjem fra Tramatangoen og kom bak i baksetet og tok alle pengene hennes og mobilen. Heldigvis var det bare ting som ble tatt, men må ha vært kjempeskummelt! SKITSEKK!

Memo til meg selv og alle andre; Ikke ta taxi alene!

Selv om det av og til kan være veldig vanskelig å unngå akkurat det...

Et par råd til;

• Siden Radiotaxiene tilhører et selskap, bruk dem - da er det i det minste enklere å spore det om det skjer noe.
• For å muliggjøre sporing er det viktig å skrive ned det tresifrede nummeret som står foran på sida og bak på taxien, og i tillegg vite hvilket Radiotaxiselskap taxien tilhører. En kan godt skrive ned denne infoen mens sjåføren ser det og "gjøre et nummer ut av" å sende informasjonen på sms til noen man kjenner slik at den er trygt bevart og taxisjåføren kanskje skjønner at det ikke er lurt å prøve seg på noe fanteri.
• Ring og bestill taxi i stedet for å plukke opp en på gata - litt lengre ventetid, men mest sannsynlig tryggere.

Tramatango og litt om tangoens historie

• Teatro Presidente Alvear 14. januar - 14. mars 2010
  Avenida Corrientes 1659
• Torsdag - søndag kl. 2130
• Billetter ; 25 - 45 pesos
• Varighet; ca 70 minutter
• Ide, koreografi og regi; Milena Plebs

"Tre landskap, tre "synspunkter", tre dansestiler"

• "Sintonias" - et blikk inn i nådagens urbane liv
• "Pugliese Yumba" - en hyllest til den store pianomesteren Osvaldo Pugliese og hans orkester
• "Tango Congo" - omhandler det afrikanske opphavet til tangoen

Etter taco med biffkjøtt og chimichurri for å få en "argentinsk vri" og et glass argentinsk rødvin hjemme hos oss, dro fem spente jenter til Teatro Pte. Alvear for å se et tangoshow som vi hadde fått anbefalt. Forestillinga skulle være en blanding av moderne og tradisjonell tango og ballett, og i tillegg til at vi var spente på det vi skulle se, var et annet spenningsmoment også til stede; Ville forestillinga gå sin gang i dag, eller dro vi på bomtur som forrige torsdag da trøbbel med strømmen eller noe sånt gjorde at vi dro slukøret hjem igjen etter å ha sittet i mørket og ventet i femten - tjue minutter?

Heldigvis gikk alt som det skulle denne torsdagen; både teaterets tekniske elementer og danserne leverte! Showet, som varte i litt ojver en time, var utrolig stilig. Fascinerende å se føtter som slenges rundt over alt, folk som slepes bortover gulvet på en stilfull måte, dansere som løftes og snurres, elegansen de omgir seg av og blikkene de gir hverandre underveis. Dansen er på en måte sensuell samtidig som den bevarer en viss grad av stivhet.

Tango oppstod i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay på begynnelsen av 1800-tallet, og er både en dans og en musikkform. Tangoen var i begynnelsen ikke særlig godtatt og ble stort sett danset i bordeller, bakgater og andre lugubre steder. Her ble europeisk polka og mazurka, cubanernes habanera, de argentinske guachoenes milonga og afrikanske slavers candombes blandet sammen til en virvlende og etter hvert svært så stilfull dans.

Dansen spredte seg i løpet av sin "gullalder" på 1920 - 1950-tallet til høyere samfunnssjikt, og er nå et av kjennetegnene for Argentina. Carlos Gardel er kanskje den største stjerna, og fikk mye av æren for at tangoen spredte seg utover til "penere" folk og ble godtatt. Man kan se show rundt omkring på restauranter, teatre og markeder eller prøve noen trinn selv på diverse dansesteder (et must for mange av de som besøker Buenos Aires).

(Info om tango fra; http://no.wikipedia.org/wiki/Tango)