Av og til er dørstokkmila ENORM. Et kne som ikke har virket, har gjort at jogging har vært uaktuelt siden juni. En skulle tro at en så lang pause gjorde en supermotivert til å komme i gang igjen, men dengang ei. Tanken på at kneet kanskje kom til å slå seg vrangt igjen, har gjort at det fristet lite å forsøke. De siste to ukene har det hengt over meg nesten hver dag etter jobb: Jeg burde vært ute og testet kneet og fått rørt litt på skrotten.
I dag kom jeg meg endelig ut. Det var som det alltid er når man først er kommet i gang, nemlig godt! Selv om kroppen var rusten og pusten gikk som en blåsebelg, holdt kneet nesten hele veien. Lykke! Nå nytes kvelden med god samvittighet. Forhåpentligvis er dørstokkmila høvlet ned for ei tid framover.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar