Etter fem timers soving, ventet en nesten fem timers biltur til Verma i Rauma kommune etterfulgt av en 9,5 timers skitur. Datoen var 19. mai og målet var Dønttinden som lå et stykke unna og 1676 moh. På veien nedover Romsdalen, tok vi av fra hovedveien mot Sletta. Veien gikk bratt nedover, over ei bru og så bratt oppover. Oppe ved en gammel går parkerte vi. Derifra sto det et skilt innover mot en skogsvei. Skiene ble satt på sekken og vi bar dem kanskje en halvtimes tid oppover skogsveien.
Kart fra norgeskart.no
Pilene viser startpunkt ved Sletta og sted hvor Verma bør krysses ved demninga og hvor man bør fortsette på høgre side av dalen innover i stedet for venstre som vi gjorde - følger skogsvei og det er mye jevnere og finere å gå, samt at man slipper å vasse i iskaldt vann.
Oppstart fra Sletta
Skituren begynte opp noen svinger, før den fortsatte laaangt innover Vermedalen. Vi gikk på venstresida (sørvestsida) av dalen / elva. Rusleturen bortover var slak, men det var likevel litt "minikupert". Etter å ha gått i flere timer (ihvertfall et par) og passert en del hytter, var det på tide med lunsjpause. Hundeeieren i turfølget måtte dessverre snu her (før vi en gang hadde begynt på stigninga) da den ene hunden hadde kuttet leggen sin på en stålkant. Dyrlegen ble neste stopp for dem.
Lunsjpause
På det store bildet ser man toppen i det fjerne
Etter lunsjpausen fortsatte vi et lite stykke til innover dagen. Et par småbekker var allerede krysset da vi oppdaget at vi måtte av med sko og sokker for å krysse ei elv (det som lengre nede blir Verma). Det var iskaldt. Hunden klamret seg til en stein og bremset som best den kunne, men ble til slutt dratt med over likevel. Heldigvis varmet sola relativt godt og beina ble raskt tørre og varme igjen. På andre sida av elva fortsatte vi et lite stykke til innover dalen, før kursen ble satt oppover. Jeg var sliten i låra allerede før stigninga begynte - lovende for resten av turen. Med den lange anmarsjen er vel turen minst like egna for fjellski som for toppturutstyr.
Kart fra norgeskart.no
Kryssing av en bekk og ei elv
Kaldt!
Og som om det ikke var nok at låra var møre som bare det. Da vi endelig trodde vi nærmet oss toppen, viste det seg at det ikke bare var en luretopp, men hele tre (!) før vi endelig så toppen (gikk langs et "band"). Før denne kunne bestiges, måtte man til og med "gi tapt på vunne høgde" ved å renne noen høgdemeter ned igjen først. Stakkars, slitne beina. Det gikk oppover i snegletempo - men som man sier, det er i motbakke det går oppover, og vips så var toppen der og sjokoladen fant veien fra sekken til munnen. Premie!
Kart fra norgeskart.no
Ca rute fra oppstigninga begynner er tegnet inn på kartet.
Øverst: Luretopp en og to.
Nederst: Rype, endelig vises den ekte toppen.
På toppen! Det var fin utsikt mot mange fjell.
Lånehund
Toppbilde 1
Toppbilde 2
Nedturen var ingen nedtur, men en opptur. Det var skikkelig kjekt å renne ned fra fjellet. Da vi nærmet oss dalen igjen, holdt vi oss på venstre side (ville vært høgre på vei oppover) og staket oss bortover. Vi kom inn på en skogsvei etter å ha passert noen hytter, og fulgte denne nedover. Lykken var stor da det viste seg at vi kunne krysse Verma via ei demning. Denne demningen tok oss over til skogsveien vi hadde fulgt i starten på venstre sida av dalen da vi gikk oppover. På det øverste kartbildet, er demninga markert med ei pil. Det ville lønt seg å krysset elva her også på veien oppover og gått på høgre side av dalen i stedet for ruta vi valgte å gå.
Da vi satte fra oss sekkene ved bilen igjen hadde vi vært ute på tur i 9,5 timer. Det er med andre ord en relativt lang tur.
Alt i alt en flott dag ute på ski!
Beina var gode og slitne da kvelden kom.