Fjellhelg i sola

Lørdag morgen satte var bilen fullstappet av folk, sekker, ski og liggeunderlag - alt og alle med kurs mot Oppdal.

Noen hadde sagt til oss at Storhornet (1589 moh) på Oppdal var en fin topptur på ski, og vi tenkte å teste den ut.

Adkomst: Fra Oppdal sentrum kjører en vestover riksvei 70 (veien mot Sunndalsøra) ca 12 km til Festa. Ta av veien opp mot Gjevilvassdalen. Kjør forbi butikken og følg veien mot venstre. Etter å ha kjørt over ei bru, tar du veien Festa-Furunes oppover mot høgre. Følg denne veien i ca en kilometer. Parker ved Breen gård (skiltet parkering opp til høgre). P-avgift 40 kr.

Parkeringsplassen ved Breen gård & turfølget på vei oppover.

Løype: Gå gjennom gårdstunet og fortsett ca 250 m langs veien. Der kommer du inn i løypa som går til venstre. Følg denne gjennom noen hyttetun og over et par kryssende veier. Godt skiltet og staket rute fra skoggrensa og helt til toppen. Lett! Det er SLAK, men jevn stigning hele veien til toppen. Feller er kjekt å ha.

Kart med blå prikker der en går.

Høgdemeter: Fjellets topp er på 1589 moh. Man begynner 640 moh, altså går man 949 høgdemeter.

Distanse: Ca 12 kilometer.

Tidsbruk: Ca 3 - 4 timer.

Kart: Norge 1:50 000 Oppdal eller f.eks. Turkart Trollheimen 1:75 000

Utsikt mot toppen.
Nederst til venstre; Vårsmelting.

På toppen: Her finnes en varde (bratt ned bakom denne = vær forsiktig) og ei relativt stor steinhytte fra 1946. Inne i denne kan man spise lunsj og skrive seg inn i boka (tror vi var nr. 60 000 og noe).

Steinhytta på toppen.

Vi hadde vekslende sol og vind hele turen, og nysnøen som sikkert hadde kommet tidligere i uka var temmelig våt. Rusleturen gikk i et bedagelig tempo, og jeg ventet hele tiden på at det snart skulle bli brattere. Det ble det imidlertid ikke. Mange gikk med fjellski, og etter min mening er nok det et minst like lurt valg på en såpass slak tur. Toppen var slak og rund med fin utsikt utover Trollheimen og en del fjell i det fjerne. Steinhytta var flott. Ettersom dette visstnok er en populær topp, var det en god del andre mennesker der også - både med telemark- og randoneski og fjellski/turski. Nedover fungerte den blaute nysnøen som lim, og etter å ha forsøkt oss på et par svinger like under toppen, fant vi ut at det beste var å sette seg i hockey for å slippe å stake så mye.

Hele gjengen på toppen.

Alt i alt var fjellet skuffende. Kanskje hadde jeg fått et bedre inntrykk dersom føret nedover hadde vært bedre slik at det hadde gått an å kjørt noen slake, enkle telemarksvinger. Det var likevel godt å komme seg ut i frisk luft og sol og få rørt litt på skrotten. 

Etter å ha satt av ei i turfølget på stasjonen på Oppdal, kjørte tre av oss litt over en time videre til Øksendalen. Vi fortsatte oppover dalen til Branstad. Her var planen å telte ved den lille turistforeningshytta Branstadbu. Da sola hadde forsvunnet til fordel for regn og grå himmel mens vi kjørte, tok det litt tid før vi kom oss ut av bilen. Det fristet nemlig ikke så veldig å gå ut for å sette opp teltet. Når det er lenge siden en har ligget i telt, glemmer en at regnet alltid høres mye verre ut når man sitter inne i noe og hører det tromme på taket. Været var slett ikke så ille likevel da vi først kom oss ut. Overnattingsutstyr ble pakket og vi ruslet oppover noen hundre meter til hytta, hvor vi fikk slått opp sommerteltet mitt, samt et lite telt som skulle fungere som bagasjetelt for anledningen. Mormors blomsterpinner i bambus fungerte fint som snøplugger (luksus å ha ei Mormor som har det meste og litt til liggende på lur, og som alltid hjelper vimsete barnebarn), og mannen i turfølget grov kuldegrop mens vi andre to testet ut primusen min (Kovea booster +1, les test her). Hadde bare gass liggende hjemme, men skal teste den på bensin neste gang. Den var ihvertfall enkel å bruke, og fungerte bra på gass. Resultat; fornøyd så langt.

Det var hele fjorten grader da vi kjørte gjennom Sunndalsøra, og rundt ti da vi satte opp teltet - temmelig behagelig temperatur med andre ord. Stroganoffgryte med ris og tyttebærsyltetøy, samt Freias sjokoladepudding og vaniljesaus til dessert gjorde magene mette og turgåerne trøtte og salige. Innen mørket hadde senket seg, lå vi gode og varme i dunposene våre. Regnet, som hadde begynt på igjen, trommet taktfast på teltduken, og elva bruste. Trivsel!

Telt og snavling hører med på tur.

Neste morgen våknet vi til minusgrader. Etter å ha lurt litt på skredfare og om vi kanskje heller skulle kjøre til Dronningkrona, bestemte vi oss til slutt for å gå på Fløtatind (1711 moh).

 
7 plussgrader da vi la oss, minusgrader neste morgen.
Vi skrapet is av skiene mens sola skein på toppene.

Jeg har aldri gått på denne toppen så tidlig på året før. Vanligvis bærer man ski det første stykket, men vi kunne denne søndagen ta på oss skiene ved bilen. Nattefrosten gjorde det enkelt å gå oppover lia, og sola varmet godt. Vi var lenge de eneste på vei oppover, men etter hvert kom også to personer til. Snøen virket fast og fin, og fra Saufjellet og oppover virket den ikke soleksponert i det hele tatt. Vi grov og en liten snøprofil da vi var litt skeptiske til snøfaren, men kunne (med vår begrensede kunnskap) ikke se noen faretegn i lagene vi så. Det virket som om de satt godt sammen i hverandre under ei to centimeter tykk skorpe.

Glade turgåere i sola!

Vi ser toppen, og dagens toppbilde.

Solkremen var god å ha, og det var en knallfin turdag! Føret nedover var ikke det beste denne dagen heller da skiferdighetene ikke er på topp i skorpete, vind- -og varmepåvirket/ pakket finkornet snø. Det at vi var ganske sent ute med nedfarten (?) gjorde at vi fikk det harde, ujevne føret nesten hele veien ned. Heldigvis kom vi inn i mjuk og blaut smelta litt mer grovkornet snø de siste kanskje 500 høgdemeterne. Her var det gøy å kjøre!

Utsikt på toppen og nedkjøring.

Fløtatind er en kjempefin tur, men den er nok enda finere lengre utpå våren når sola har fått tatt mer og man får slushføre hele veien. Etter en hel dag i sola, kunne fornøyde Trondheimsboere sette seg i bilen og vende nesen "hjemover". Skiturer i strålende vårsol er fantastisk! Jeg gleder meg til påske!

• Kart: 1420 III Sunndalsøra og 1320 II Eresfjorden (her ser du selve toppen som ikke står merket med navn, men ligger i nærheten av Tordenskioldstinden el.l.)
• "Vanskegrad": En fin tur både lettere og tyngre utstyr.
• Høgdemeter: ca 1500 høgdemeter å gå.
• Tid: Anslått 4 - 6 timer opp på en del sider.
• Når: Finest utpå vinteren og til langt uti mai.
• Annet: Kan være greit å sette fra seg skiene rett under toppen - av og til en litt "ekkel" kant som man må skræve seg oppå om man absolutt vil ha med skiene helt opp. Nydelig utsikt!

Fjorårets turbeskrivelse til samme topp kan leses her; Fantastisk Fløtatindtur med den samme gjengen 15.mai 2010