Etter å ha sett fossene på brasiliansk side, dro vi til byen Foz do Iguacu. Her bor ca 300 000 mennesker, og i følge Lonely Planetboka får man en følelse av det pulserende brasilianske livet. Forfatterne glemte dog å skrive at søndag var et unntak. Da vi spurte i turistinformasjonen om hva som skjedde i byen på en søndag, var svaret; "ingenting". Og det viste seg egentlig å stemme. Gatene var folketomme - bortsett fra et par skumle tiggere; en som var halt og en som kastet ei flaske etter oss og som fulgte etter oss et stykke (tror vi).
"Sjåføren vår" fra Puerto Iguazu som hadde kjørt oss til nasjonalparken på brasiliansk side om morgenen, hentet oss der etter 2,5 timer (litt knapt med tid!) og kjørte oss helt til hotellet i Foz do Iguacu (tok vel ca 15 - 20 min). Vel framme bestemte vi oss for å ta en buss til busstasjonen et stykke utafor sentrum for å fikse billetter over til Paraguay neste dag. Resepsjonisten var behjelpelig og kom ut på gata og stoppet en buss for oss. Etter å ha gått på og betalt dukket et spørsmål opp; Hvordan vet vi hvordan vi skal komme oss tilbake igjen til hotellet? Det var dama på reisebyrået i Puerto Iguazu som hadde ordnet alt for oss og gitt denne informasjonen til sjåføren, så vi visste ikke en gang adressa på hotellet... Heldigvis fant AK et visittkort i veska som hotellresepsjonisten hadde brukt til å skrive ned navnet på busselskapet vi kunne se etter på stasjonen, og på baksida av det stod adressa til hotellet vårt - phu.
Billettkjøpet ble unnagjort relativt greit. Selskapet het Crucero del Norte ( http://www.crucerodelnorte.com.ar/cn/ ) Vi måtte ut med 70 real, som er ca 230 NOK for turen fra Ciudad del Este og til Buenos Aires. Bussen fram og tilbake til busstasjonen kostet litt over 2 real per person og det var noe sånt prisen på bussen vi skulle ta til Ciudad del Este i Paraguay neste dag lå på og. Tilbake på hotellet bestemte vi oss for å ta en siesta. Så kunne vi se om det var flere folk i gatene / mer som skjedde senere på dag.
Folketomme gater. Usedvanlig mange folkevogner å se i byen.
Mammas favorittplante; tåler alt og fyller vinduskarmene hjemme. I Brasil står den ute.
Etter siestaen på hotellet fikk vi likevel litt ut av Brasilbesøket vårt. Vi gikk ut for å spise middag, og fikk gjort hele 3 av tingene som det står i Lonely Planet at man må ha gjort om man er i Brasil:
- Å spise middag på et lokalt sted med buffet. Stedene er mer som store haller, og ser utrivelige ut. Trivelige servitører veide likevel opp for dette, og vi ble sittende vel og lenge med middagen vår. Buffeten var slik at vi kunne forsyne oss med alt det tilbehøret vi ville. Det var mye godt å velge mellom! Så kom en kenler med kjøtt fra grillen til oss.
- Å drikke brasiliansk kaffe. Dette var inkludert i buffeten sammen med desserten. Koppene var små som shotteglass, og kaffen var ganske søt, men god. Hele herligheten (middag, kaffe og dessert) kostet 10 real som er ca 30kr per person!
- Å drikke skoll. Etter middagen hadde vi akkurat nok brasilianske penger igjen til å dele ei flaske brasiliansk øl. Ølflaska kommer servert i en liten kjølebeholder, og glassene er også kalde - noe kelneren syntes å være litt stolt av; "The glasses are cold too. So cold, feel them".
Møtte og på en eldre mann der som høflig begynte å snakke til oss. Han hadde vært flyvert el.l. og kunne fortelle om besøk rundt omkring i Europa, imponere med et par ord på norsk og svensk og også informere oss om at all torsken de selger i Brasil kommer fra Ålesund.
Soloppgangen sett fra hotellvinduet
Når alle var våkne og klare til å dra fra rommet, tok vi oss tid til frokost på hotellet. Frokosten bestod av juice og div. drikke, kake og loff. Som et sunt alibi hadde de satt fram frisk og god vannmelon.Deretter var det bare å gå ut på gata og finne en buss som gikk til Ciudad del Este. Når man skal krysse landegrenser i Sør-Amerika, er det viktig å huske å hoppe av bussen på grensestasjonen som står før man forlater ett land for å få stemplet seg ut av landet. Over grensa i det neste landet må man så gå inn på grensestasjonen der for å bli stemplet inn her. Det er ikke alltid alle lokale folk eller folk som skal fram og tilbake samme dag behøver å stemples inn og ut, så denne grenseovergangen måtte man selv passe på at det ble gjort. Turen fra midt i sentrum av Foz do Iguacu til Ciudad del Este tok omtrent 15 minutter. Og når vi hadde krysset brua over elva, var vi i Paraguay.
Grensestasjonen øverst til venstre. Ellers; Brua vi kjørte over og litt av byen.
Av det vi så, virket Paraguay å være et jevnt over fattig land. Byen hadde markeder og solgte masse elektronikk. Det var boder og folk over alt. Senere på bussen mot Buenos Aires var husene man kunne se temmelig små og skrøpelige. Folk jobbet med håndkraft i åkrene og hester dro vogner. Jeg tror antall nordmenn som ville bodd i slike hus kan telles på ganske få fingre. Når man reiser rundt og ser hvilke forhold en del bor under, blir man virkelig bevisst på hvor heldig man er som kommer fra rike Norge. Det hadde vært fint om en kunne huske dette også når man kom tilbake til fedrelandet og være litt tregere på avtrekkeren mht å klage over ting og å være misfornøyd. Men når en er så vant til å ha det bra, er det vel fort gjort... Merket bare hvor "fælt" det var å komme tilbake til en leilighet med tett do og uten gass (=uten varmtvann) da vi kom tilbake til Buenos Aires...
Tingene på bildet er termoser som lokalbefolkningen bruker til å ha mateteen sin i. De var skikkelig stilige, men vi hadde litt for få paraguanske penger eller dollar til å kjøpe dem. Hadde vært litt kult å ha med en slik på parkturer i Trondheim.
Etter noen timer rundt omkring i markedsbodene, åpnet himmelen seg. Det pøset ned, og vi endte opp med å ta en taxi til busstasjonen 2 timer før bussen vår til Buenos Aires skulle gå.
Bussen tilbake til Buenos Aires var en heller kald opplevelse. Vi tok på oss alle klærne vi hadde inkl. lakenposene. Trodde ei stund at vi ikke kom til å få mat, som vi hadde basert oss på siden vi fikk mat på bussen på turen oppover, og hamstret inn litt da noen koner kom på bussen på et busstopp, ble med den et stykke og solgte noe de hadde med seg. Klokka 2330 viste det seg at middag var inkludert på bussturen likevel. Vi ble skysset inn på en stor restaurantaktig ting og fikk porsjoner med middag og dessert i ekspressfart. Ikke mange minuttene etterpå var vi igjen på plass i bussen. Husk å ha med eget dopapir og antibac når du reiser rundt omkring!
Grenseovergangen - her måtte alle ut så de fikk skannet gjennom bagasjen og sjekket passene. Ellers er det bildet av en godt bevæpnet politimann. Slike stod det og en god del av rundt omkring på markedene i byen. Øverst til venstre; utstilte basseng. Greit å se hva man kan kjøpe...
Mye slettelandskap på veien sørover fra Paraguay og til Buenos Aires. Kalles "pampas" som betyr flatt landskap el.l. Dette er fruktbart land. Innimellom så vi kyr som beitet og en del fugleliv. Det virket og som om det hadde regnet en del i det siste, for grisen som er på bildet øverst til venstre har vann til godt oppå magen. Så og en del kyr i samme situasjon.
Ellers fikk jeg og sett naturen fra ei stilig side i firetida på natta. En rekke lyn flerret den svarte nattehimmelen. At det ikke var noe kunstig lys fra hus el.l. i nærheten gjorde at de gule sikksakkglimtene vistes ekstra godt.
23 timer etter avgang, var det godt å endelig være framme på Retiro busstasjon i Buenos Aires.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar